Inspirasjon og etterlikning er to forskjellige ting

Når man forteller hvem eller hva som er ens inspirasjon vil de fleste få en aha-opplevelse. Det skjer når de kjenner igjen likhetstrekk i hva du skaper og hva som har inspirert deg, men ser at du har klart å fostre din egen, unike måte å uttrykke deg på.

Som journalist så vil man, når man har blitt dyktig nok, evt ha skapet sin egen skriftlige stemme.

Men sier du derimot at du drar inspirasjon fra Hunter S. Thompson og hans stil, gonzo-journalistikk, da begynner dessverre ting å bli problematisk ganske raskt.

Først og fremst, mange av de store tilhengerne av Hunter S. Thompson forguder ham så mye at det nesten er blasfemi å si at man er inspirert av hans skrivestil. Det er greit at du liker hva han har skrevet, men å innrømme at man er inspirert av det er ikke greit av en eller annen uforklarlig årsak.

Neste problem er at de som derimot aksepterer at man er inspirert av Hunter S. Thompson forventer at man oppfører seg som en blåkopi av ham. Man skal være like vill, bruke kopiøse mengder av narkotiske stoffer, ulovlige og lovlige, og man må skrive eksakt som ham — ellers er man ikke verdig å si at man er inspirert av Hunter S. Thompson.

Dette skaper litt av et dilemma. Egentlig, for å være korrekt, skaper det faktisk to dilemmaer.

Det at man ikke skal få være inspirert av Hunter S. Thompson er ren Jantelov mentalitet. Og stikk i strid med hvorfor Hunter S. Thompson skrev som han gjorde. Det var nettopp for å skrive det han ville, uten å måtte gjøre som alle andre, at gonzo-journalistikk kom til å eksistere.

Men kanskje det verste er jo at man forventes å bli en blåkopi av Hunter S. Thompson om man er inspirert av ham. Det er jo ikke annet enn latskap og nærmest plagiering om det er slik det skal være.

Det finnes ikke noe verre enn å lese noe som tydeligvis er etterliknelse av noen. Det er det samme når man sier at det finnes to måter å være kul på — de som er kule og de som later som å være kule.

Du vil ikke finne en eneste skribent som ikke er inspirert av andre skribenter. Leter man nøye nok kan man finne hint av likheter, men det mest essensielle er jo at skribenten har sin egen stemme, sin egen måte å uttrykke seg på.

Neste gang du hører noen er inspirert av Hunter S. Thompson, Stephen King eller William Gibson, betyr det ikke at de forsøker å skrive eksakt som dem, men ta essensen i deres måte å uttrykke seg på, så for å skape sin egen skriftlige stemme.

Advertisements