Urbefolkningen er noen late jævler

Det hadde regnet hele uka. Lørdag våknet jeg opp ganske klam for vær gudene hadde bestemt seg for å slå av vannkrana og steke befolkningen litt til.

Men det passet perfekt å få en liten pause fra regnet da vi hadde blitt bedt til en innflyttningsfest. Ei venninne og typen hennes hadde flyttet inn i et nytt hus. Det må feires.

Å feste med australiere er noe av det rarest en nordmann kan oppleve vil jeg våge å påstå. Det sies jo at vi nordmenn er ganske reserverte, men det bruker å fort endre seg når det er alkohol i bildet. Dessverre gjelder det ikke så veldig mye for australiere.

De stod der i sine grupper for seg selv. Uten å bry seg om de andre. Skuer bare litt skummelt på de som kommer gående. Nesten som de lurer, hvem er du og hva gjør du her, for deg kjenner jeg ikke.

Etter et par drinker vandret jeg bort til karen av huset, som jeg hadde møtt før, som gjør denne rare situasjonen mye lettere. Jeg setter meg ned og det blir fort snakk om journalistikk og så over hvordan ting er ulikt Norge og Australia.

Så begynner det jeg frykter mest. De rasistiske spøkene. Og det er så klart veldig spesifikt hvem de spøker om. Det blir spøkt ganske konfronterende om urbefolkningen i Australia. Hvor late de er og at de bare doper seg ned. Med andre ord, de som sitter der ser ut til å mene at de er en byrde på samfunnet.

Kanskje viktig å bemerke at Australias urbefolkning har vært her i ca 50.000, muligens mer, og det var britene som kom hit uten å vise noen respekt for urbefolkningens kultur.

Jeg sitter der, klistrer på et falskt smil. Det er det eneste jeg klarer å gjøre. Hadde jeg ledd hadde det vært ganske opplagt at det var svøpt i falskhet. En skal ubehagelig situasjon med andre ord.

At jeg ikke sa noe er kanskje sjokkerende, men har man bodd her såpass lenge som meg lærer man fort at det nytter ikke å ta den diskusjonen med en australsk rasist. For problemet er at de ser ikke på det som rasisme. Det er bare spøk og moro — helt naturlig.

Og det er der problemet ligger. De har en ganske høy toleranse for rasisme her i Australia. De rett og slett forstår ikke hva de sier kan tolkes som rasisme.

For å gni litt ekstra salt i såret kan jeg også nevne at sexismen var ganske tydelig. Føltes veldig som at dette var slikt det var i fleste vestlige land på 1950-tallet. Kvinnene satt og snakket om sitt, mens vi menn satt for oss selv og snakket tull.

Heldigvis gikk det som det alltid går på de fleste hjemmefestene jeg har vært på her. Folk flest går hjem føre midnatt. Det var en fryd å komme hjem til sitt eget hus, vekk fra rasismen.

Det er dessverre ikke mye jeg vil savne når jeg forlater dette stedet. At folk vil flytte hit har jeg faktisk litt vanskelig å forstå.

Hadde det ikke vært for at kona har familie her hadde jeg nok avstått helt fra å besøke dette stedet. Det er langt vekk og har svært lite å by på.

Med det sagt, det har så klart vært en spennende opplevelse. Noe jeg kan anbefale, da man ser dyr og insekter vi ikke har i Norge. Men når man har vært her er ser jeg ikke mye grunn til å returnere.

Advertisements