Utskremt

Flytting av blogg

Dette er den siste oppdateringen her, da denne bloggen har blitt flyttet til dokterw.me.

Det ble stille gitt

Jeg lovet skriverier en stund tilbake, men det gikk ikke helt som planlagt. Det er lett å love for mye når en er ivrig og glemmer helt udyret som lusker på en i skyggene. Udyret jeg kaller Akademia.

Rett rundt hjørnet dukket det plutselig opp. Det bet seg fast i beinet mitt. Slet meg ned på bakken. Så gikk det rett i strupen på meg. Fikk skikkelig tak rundt halsen. Blodet sprutet.

Nå så bare gnager det i ny og ne på min råtne kropp. Det nekter å gi slipp. Hver gang jeg forsøker å krype vekk glefser det og så biter seg fast.

Et jævla beist som burde drepes på stedet.

Det er slik jeg føler det når jeg svinger inom universitetet. Ikke annet en bortkastet tid, men jeg har bare 9 uker igjen og så er jeg fri fra dette helvetet de prøver å få meg til å tro er en utdannelse.

Heldigvis er jeg ikke bitt av mastersyken.

Verdens beste (gratis) jobb

Det er uten tvil større muligheter for journalister å gjøre en god jobb nå enn før. Det er ikke bare lettere å komme i kontakt med kilder, men det er også lettere å beskytte disse kildene (så lenge man tar seg tid til å lære seg om teknologien som er tilgjengelig).

Og det er nok her skoen klemmer litt for pressen i øyeblikket. Det er nesten som at journalister verden over har blitt tatt på sengen. De har sovet de siste tyve årene og plutselig våknet opp til en høyteknologisk fremtid.

Å kalle hva vi går gjennom nå en krise er ikke helt feil. Men at Kathrine Aspaas vil heller kalle det for en faglig utvikling er jeg litt skeptisk til.

Vi må så klart ta tak i mulighetene teknologien har å by på. Men det er det som er litt vanskelig med teknologi. Det som kidsa elsker i dag kan de for alt vi vet hate i morgen.

Fortsatt ser vi på Twitter og blogger som viktige plattformer. Men som en av de eldste i klassen 1 så er det svært rart å være den mest ivrigste bruker av Twitter med egen blogg, når mange av kidsa i klassen ikke engang har Twitter eller aldri hatt en blogg.

En skulle tro det ville vært omvendt. Der disse snørrungene kvitrer hvert tyvende sekund og blogger hver time, mens de forsøker å lære meg hvordan denne teknologien fungerer — jeg er bare midten av tredveåra så det er sagt.

Aspaas har så klart mange gode poeng, men det smaker ganske bittert i munnen når vi blir bedt om å se på Buzz Feed som et av forbildene. En publikasjon som har gjort lister og GIF-bilder populære. Så populære at folk tror det er dette som er fremtidens journalistikk.

Skaperne av Onion News Network står bak Buzz Feed parodien ClickHole. Så det er nok vært å nevne at ikke all parodi er ment som et kompliment. Med slik parodi burde det ringe noen bjeller, at vi må være forsiktig med å bruke Buzz Feed som en mal for fremtidens journalistikk.

Om f.eks Aftenposten blir gjort om til en norsk versjon av Buzz Feed så kan man nok si at det er den siste spikeren i kista for norsk presse — vi er, kan og vet bedre enn som så!

Det verste var å lese hvor mange ganger Aspaas proklamerte, med en positivtone, at det å jobbe gratis er ikke noe å stikke nesen i været for. Om du elsker det du gjør, da gjør du det gjerne gratis, ikke sant?

Hvordan å jobbe gratis skal skape bedre journalistikk klarer jeg dessverre ikke se. Det er rett og slett ulogisk. Kanskje det er det Apple burde satse på, ikke bare gi bort sitt operativsystem gratis, men også sin maskinvare.

Gratis iPhone, iPad og Mac til folket!

Og så var Apple historie året etter.

For å ikke nevne, er ikke dette som er en del av mediakrisen? At aviser sliter med å tjene nok ved å gi bort nyheter via nettet gratis.

Dette er hva man kaller i psykologi, belønningssystem. Når vi utfører en oppgave er vi mer villig til å fullføre den og yte vårt beste om belønningen har en verdi for oss. For om belønningen har en verdi vil arbeidet vi utfører automatisk ha en verdi. Så det å tro at journalister vil med stor iver jobbe gratis er ikke bare vrøvl, men skadelig for bransjen.

Føler man seg underbetalt eller utnyttet så ser man ikke helt poenget hvorfor man skal yte sitt beste, eller gjøre jobben. Så jeg tror ikke vi vil lokke frem bedre journalistikk ved å be journalister å jobbe gratis. Og jeg tviler kidsa vil vurdere journalistikk som yrke når de er forventet å jobbe gratis. Spesielt når de heller kan lage sin egen blogg og skrive hva de selv vil uten restriksjoner.

Det vil også være den mest mislykkede reklamen. Ta utdannelse i X og sats på et yrke der du jobber gratis, men blir bare belønnet med mulig berømmelse.

Så klart, dette er jo en gullgruve for publisister. Gratis stoff de kan låne og tjene penger på, mens bloggeren er bare heldig om de får en krone for det de har skrevet. Eneste sikre belønning er kanskje en byline eller bare en sitering.

Er det noe som må fikses først så er det denne myten at om man er skribent eller journalist så jobber man gjerne gratis. Fortsatt har jeg ikke funnet en bank som gir meg penger i utbytte for Likes og antall unike treff på en artikkel jeg slengte opp på denne bloggen.

Når jeg fikk avslag etter avslag på utallige jobbsøknader valgte jeg i 2010 å satse på et yrke jeg alltid har hatt lidenskap for — journalistikk. Men etter snart fire år på skolebenken under mediakrisen, og når journalister selv skryter borgerjournalistikk og det å jobbe gratis opp i skyene er det veldig vanskelig å holde seg motivert.

Jeg var en av de som lo av journalister som gikk fra sitt yrke for å jobbe innom PR. Men med litt vemod føler jeg dette er noe jeg kanskje må vurdere. For om jeg evt en dag klarer å skrive en så god artikkel (her i min blogg) at jeg får flere hundretusen treff på en dag, så vil ikke den statistikken se til at jeg får tak over hodet og mat på bordet.

Det som vil garantere at jeg vil yte mitt beste som journalist er å få betalt for det jeg vil gjøre fulltid. På lik linje med rørleggere, elektrikere og andre yrker der man ler av folk som forventer at man skal gjøre en jobb uten betaling.

For all del. La oss snakke om hva som er innovativt og faglig utvikling. Men da må vi snakke om det på et journalistisk nivå, ta av de rosenrøde brillene og se på teknologi med argusøyne og sunn skepsis.

Vil vi virkelig skape bedre journalistikk ved å se opp til Buzz Feed?

Om vi tror dette, gjør vi ikke samme feil igjen? Tro at vi kan drive en avis på nettet som en vanlig avis. Skal vi tenke nytt for å virkelig være innovative og skape faglig utvikling må vi tenke nytt istedet for å kopiere. For vi har prøvd det å kopiere, når vi kopierte oss selv til nettet, og det gikk så som så.

Om målet er flest Likes, da er nok Buzz Feed perfekt som modell. Men mange Likes betyr ikke at det er god journalistikk.

Uansett valg, der vi håper på profitt, stabilitet og kvalitet, så kan vi ikke ha et ledd i produksjonen som er villig eller oppmuntret til å jobbe gratis. For det er som et godt, gammelt ordtak sier, man får det man betaler for.

De jeg har møtt som har uvillig gjort arbeid uten å få betalt, men gjort det for at de trenger erfaringen, så har de samme historie å fortelle. De gjorde ikke sitt aller beste, for hvorfor skulle de det når de ikke fikk betalt for det, har jeg blitt fortalt om og om igjen.

Når etablerte journalister heier frem Buzz Feed og gratis arbeid er det ikke så underlig at det eksisterer en mediakrise.

NB: Jeg ser så klart ironien at jeg tok tiden til å skrive dette uten å få betalt. Som beviser det Aspaas sier, at vi som har ord som yrke elsker det så mye at vi ofte gjør det gratis. Men vi må ha en balanse. Det kommer til et punkt der man kan ikke forvente at man kan gjøre alt gratis bare for at man har lidenskap for det. At noen setter ser ned og bruker tid til å skape noe gratis burde bare bli sett på som en bonus. Dessverre så forventes det at skribenter og journalister skal se på betaling som en bonus, og gratis arbeid som en selvfølge. Det er ikke faglig utvikling, men faglig tilbakegang.


  1. Når jeg ikke blogger eller er skriver for lokalavisen Westender, bruker jeg tiden på å fullføre en bachelorgrad i journalistikk. 

Slik normaliserer vi overvåkning

La meg fortelle deg en liten historie om meg selv, men først må vi gå 25 år tilbake i tid. En tid før Internett og billige GSM mobiler hadde blitt alment tilgjengelig.

Det er lørdag formiddag og solen skinner. Sommerferien har kommet halvveis og jeg nyter slaraffenlivet med god samvittighet. Med noen kronasjer i lomma forteller jeg mor at jeg skal bare en tur ut, kanskje til butikken, og er nok tilbake om en time eller to.

Etter en time ute i solen er jeg tilbake med litt lørdagsgodt i god behold.

Men hva skjedde under den timen? Bare jeg som vet. Det eneste min mor vet er at jeg kom tilbake i tid, og pga det så stoler hun på meg, selv om hun ikke vet hva jeg bedrev tiden med.

Ettersom jeg ikke har sagt hva jeg gjorde så tror nok (dessverre) mange av dere det verste, bare pga at jeg holder det for meg selv. Litt trist egentlig.

At en liten pjokk som stikker ut en tur på sommeren for å nyte varmen og kjøpe litt slikkerier for kvelden gjorde noe skummelt. Men, jeg må nok skuffe dere. Jeg gjorde ikke noe annet enn å traske rundt i byen og handle litt lørdagsgodt.

Så det er veldig tragisk å lese at dette begynner å bli en situasjon jeg kan se tilbake på som om jeg vokste opp privilegiert.

Etter at jeg begynte å bruke appen får jeg for eksempel være ute lenger, men samtidig vet de alltid hvor jeg er. Hvis jeg avtaler at jeg skal overnatte hos en venninne så kan de sjekke at det stemmer og at jeg ikke stikker ut og gjør noe annet, sier Thea.

Jeg lurer virkelig på om dattaren til Sten hadde noe valg i denne situasjonen. Om hun i det hele tatt fikk noe valg.

Og hva ville skjedd om hun valgte å si nei? Den samtalen mangler her dessverre.

Eneste man oppnår med dette er å normalisere overvåkning, for de vil vokse opp med å ikke vite hvordan det er å ikke bli overvåket. For å ikke glemme å gå glipp av å lære at man faktisk kan stole på noen uten å måtte overvåke en person.

Det er noe jeg er ekstremt glad for å ha opplevd. At jeg lovet min mor noe, holdt det jeg lovet for så å vise at hun kunne stole på meg. Et privilegium døtrene til Sten vil være foruten.

Man kan lett kalle foreldrene for overbeskyttende, men det er ikke annet enn latskap.

Jeg har alltid hadt stor interesse for teknologi og ser på Apples to-timer lange tale om deres nye produkter med stor iver to ganger i året. Men jeg er også veldig glad for at jeg vokste opp føre vi normaliserte overvåkning av oss selv. For jeg ville aldri trodd jeg ville se tilbake på den tiden som et privilegium. For å ikke snakke om at det har lært meg å respektere min og andres privatliv.

NB: Det er godt å se, når en leser kommentarene under denne advertorialen, at det fortsatt finnes folk i Norge med fornuft og respekt for privatliv.

Vi lider av utdannelsesyken

Vi risikerer å komme i en situasjon der du må være ingeniør for å kjøre brøytebilen, sier Anne-Kari Bratten i Spekter.

Aftenposten har skrevet i det siste om hva som blir kalt mastersyken. Jeg vil ta det ett skritt lenger å kalle denne utviklingen for utdannelsesyken.

Dette er egentlig ikke noe nytt som har plutselig dukket opp i det siste. Har man vært noenlunde observant så er det noe som har skjedd sakte men sikkert de siste 15 årene. For de siste 15 årene eller noe har jeg spøkt om at man trenger snart en universitetsutdannelse for å sitte i kassa på Rimi.

I noen yrker er det uten tvil behov for å minst ha en bachelorgrad for å vise at man kan utføre en god jobb, men i andre kan det rett og slett være bortkastet tid.

Mens jeg har jobbet for en lokalavis i Brisbane har jeg også studert journalistikk. I slutten av dette året vil jeg, om alt går etter plan, stå på scenen og motta min bachelorgrad i journalstikk. Noe jeg ikke er redd for a kalle for veldig dyrt dasspapir.

Jeg har lært mye bra under forelesningene, men jeg har lært så mye mer om journalistikk når jeg har faktisk jobbet som journalist.

Erfaringen jeg har fått hos lokalavisen er noe du ikke kan få ved å sitte i en nitrist forelesning eller med hodet hengende over ei bok. Journalistikk er et yrke som man kan bare lære ved å bli slengt ut i det.

Som f.eks å lære å svømme. Man kan sikkert lese seg til teorien bak hvordan man kan bli en god svømmer, men man vil ikke lære å svømme før man faktisk begynner å svømme.

Samme erfaring har jeg fra min korte periode som frisør. Vi begynte med litt teori, men 90% av opplæringen bestod av å gjøre praktisk arbeid.

Så det er ikke helt rettferdig at vi fokuserer bare på mastergraden og klasser den som unyttig. For, som sagt, i visse yrker er den svært nyttig, men i andre yrker er ofte utdannelse generelt svært unyttig og ofte bortkastet tid.

Journalistikk er stadig under forandring. Nesten like mye som IT. Som resulterer i at om du fokuserer bare på utdannelse, så må du ofte etterutdanne deg når du har gått ferdig og søker jobb. Noe de som arbeider innom IT er godtkjent med.

Det er på tide vi aksepterer at en utdannelse er ikke annet enn en utdannelse i kunnskap. Vi må slutte å behandle utdannelse som en praksisplass som garanterer jobb etter man står der med vitnemålet i hånden, for det gjør den aldeles ikke.

For det er ikke min utdannelse i journalistikk som vil se til at jeg får meg jobb som journalist når jeg returnerer til Norge i slutten av året, det er min portefølje som vil gjøre det.

Facebook og Janteloven

Det får meg til å lure: Hvorfor gjør du ikke noe med det? Hvorfor må du fortelle om det på Twitter? Tror du virkelig at tomrommet blir så stort når du tar din Facebooksommerferie at du må advare oss andre på forhånd?

Nei, Ståle Lindblad, de som melder en slik ferie tror ikke det, men de vet at mange av deres venner gjør det.

Om jeg fikk en tier hver gang noen spurte om jeg har lest deres seneste oppdatering på Facebook og hvorfor jeg ikke har trykket på Like hadde jeg hadt en fin ekstra inntekt.

Problemet ligger hos brukerne. Altså, de brukerne som mener, Facebook = Internet = Facebook. De som man kan bare kontakte via Facebook. Du kan sende dem 10 SMS og 10 eposter uten å få svar, men sender du dem en melding på Facebook får du nok svar innom 10 sekunder.

Facebook har blitt så vanlig at om du ikke bruker tjenesten eller slutter å være aktiv så begynner folk å tro at du er død. Eller enda verre, de glemmer at du noengang har eskistert.

Så det har svært lite med at de som annonserer sin ferie fra Facebook har et oppblåst ego, men mer med de som tror, som nevnt, Facebook = Internet = Facebook.

Det er ganske trist at vår bruk av sosiale medier validerer vår fysiske eksistens. Jo mer vi bruker de, spesielt Facebook, jo mer ekte er vi — tror vi. Jo mindre, jo mer rett gir det andre å stille spørsmål om din eksistens.

Men er ikke dette som også er poenget med sosiale medier? At man skal oppdatere folk om hva som skjer i livet dems, hvor enn kjedelig det måtte være?

Så at noen poster jeg tar en SOME ferie er jo kjernen av sosiale medier. Om det er ok å opplyse at man skal feriere i Syden burde man også få opplyse at man tar en liten ferie fra SOME uten at noen skal gnåle om det.

Med mindre det er det man livnærer seg på, da er det jo kanskje forståelig at man ikke liker at folk tar seg ferie fra sosiale medier en stund — eller for alltid.

Spøk om å drepe en statsleder er greit, så lenge det ikke er USAs president

I en ny komedie vil Seth Rogan og James Franco forsøke å drepe Kim Jong-Un kalt The Interview.

David Skylark (James Franco) er en programleder og Aaron Rapoport (Seth Rogan) skal intervjue Kim Jong-Un, men når CIA hører om dette spør de dem om de kan drepe Nord-Koreas statsleder.

Ironien bak denne filmen er at Gatas Parlament skapte rabalder i 2004 med sin KillHim.nu kampanje og deres Antiamerikansk Dans.

På KillHim.nu la de ut en oppfordring for å ta livet av George W. Bush.

De regnet ikke med at USA skulle bli så illsinte at den amerikanske ambassaden i Oslo skulle anmelde dem for drapstrusler.

Heldigvis ble saken henlagt i 2005.

Det er rett og slett absurd at ti år etter så blir det skapt en komedie der de skal ta livet av Kim Jong-Un, Nord-Koreas statsleder. KillHim.nu var ikke annet enn satire. Og det er nok dette som kommer nok til å bli brukt som unnskyldning for The Interview om Nord-Korea hadde valgt å ordlegge seg litt mer sterkere.

Litt mer skriverier

Akademia er en forferdelig tidssluker. Men fortvil ikke. Nå har jeg litt ekstra tid til overs. Det betyr at jeg kan sette meg ned for å skrive litt her i mellomtiden.