Noen blir rike og andre eter drit og dør

I boken Generation of Swine finner man en av Hunter S. Thompsons kjente sitar, it’s a strange world. Some get rich and others eat shit and die.

Det kan virke litt brutalt å si noe slikt, men Hunter S. Thompson var ikke den personen som pyntet på sannheten. Det var det som gjorde ham så unik. Ingen kompromiss.

Ærlighet over alt annet.

Boken ble publisert i 1998, men sitatet kan nok betegnes som en evig sannhet. En sannhet som antageligvis ikke vil endre seg de neste årene som kommer.

Vi mennesker er rare sådan. Visse ting endrer vi med glede når vi ser hvor feil noe er, men andre ting klarer vi bare ikke endre. Ikke for at vi ikke vil, men for at vi er for glad i å ta tak i ting med silkehansker.

Når vi forsøker å ta tak i noe så blir det ofte ganske krampaktig, så ender med å tryne med stor blest. Ikke for at vi gjorde noe feil, men for at vi ikke var villig til å gå langt nok.

At folk ender opp som svindlere, og rike sådan, er ikke bare for at de er svin, men for at de vet det fungerer, og at resten vil bare se på uten å løfte en finger.

Vi kan sitte der med all den gode samvittigheten i verden, stryke vårt blodsprengte ego og bedyre at vi i det minste har god samvittighet, men hva spiller det for rolle om det ikke gir fremgang?

Og det er dette som gjør denne mediakrisen så absurd. Noe må gjøres, men lite skjer.

Ellipsen ovenfor representerer ca 510 ord med tekst om hvordan media og lesere har begge trynet i gruset når det kommer til denne krisen som skjer verden over.

Årsaken at jeg unnlater den teksten er for at det er lite hensikt å snakke om det egentlig.

Mediakrisen i Norge er minimal sammenlignet med hva jeg ser her i Australia, men det er samme problem. Istedet for å finne ut hvordan å løse problemet så blir lite gjort.

Journalister blir sparket i alle retninger fordi pressen ser ut til å tro at det er nedskjæringer som er løsningen istedet for å tenke nytt.

For å øke arbeidsledighet har alltid vært en god måte å styrke et lands og et selskaps økonomi … istedet for å ta ett skritt tilbake, få en oversikt av hva som ikke fungerer.

Hunter S. Thompson hadde rett. Dette er en rar verden. Noen blir rike og andre eter drit og dør. Noe vi aksepterer, så lenge det ikke er vi som eter drit. Og må vi eter drit så sier vi til oss selv at det er bare slik det er. Eller så har vi spist så mye dritt at vi ikke vet noe bedre.

For å sitere en annen god journalist, Edward R. Murrow,
Good night,
and good luck.

Advertisements

Ikke lenge igjen

Det er bare noen uker igjen av denne terminen. Hva som følger håper jeg blir en god ferie fra akademia.

Ferie og ferie fru Blom.

Den første uken blir nok uten tvil brukt til dagdriveri med god samvittighet. Hva som følger så er nok at jeg blir litt mer aktiv hos Westender.

Er jo ganske ironisk når en ser på en jobb som ferie, men de som har vært innom akademia vil nok forstå dette uten problem.

Å ta til seg ny kunnskap er utrolig spennende og nyttig, men måten det er lagt opp på kan nok debatteres hvor effektivt og verdigfullt det er.

At studenter ofte klager over å gå på skole, år ut og år inn, burde være en indikasjon på at dette ikke bare er ungdom som bare skolelei.

Men gjør vi noe med det? Neida, vi sier til dem at dette er noe vi også måtte slite oss gjennom. Slik er det og vil alltid være.

Har man en slik holdning når en eier et selskap så er jo dette det perfekte eksempel på hvordan man kan fort havne sist i markedet man konkurrerer i.

Heldigvis har jeg bare en termin etter denne er klar. Og den vil nok komme fortere en svint.

Plutselig etter uker med skrevne artikler og lange netter med min PS3, så sitter jeg der, hører på en professor mens jeg river meg i håret pga frustrasjon.

Liberate tutame ex inferis.

Ta det litt piano

Av og til må man bare akseptere situasjonen slik den er. Det er nok noen ting på å-gjøre-lista som burde gjøres, men forhåpentligvis har man muligheten å gjøre dem en annen dag så en kan få hvilt seg litt.

Det er ofte snakk om at vi nå lever i et samfunn der alt skal skje ganske raskt, og det er viktig å være konstant opptatt. For å ikke glemme at man utad må projisere et perfekt bilde.

Selv om jeg vokste opp før Internett var tilgjengelig for vanlig folk— bare å skrive det fikk meg til å føle meg ekstremt gammel —så sliter jeg litt med å huske hva jeg gjorde når jeg kjedet meg.

Og det er nok der problemet ligger. Vi har glemt hvordan det er å kjede oss. For å ikke glemme, sette pris på å kunne kjede oss. Sitte der i stillhet og la tankene fly, uten å bekymre oss over å ikke være konstant aktive og bli bombardert av informasjon og stimuli.

I går følte jeg meg ikke helt i topp form. Antok at en forkjølelse brygget sånn forsiktig. Heldigvis lider jeg ikke av, hva de kaller på engelsk, man-flu, men noe helt annet. Jeg blir ekstremt irritabel. Man kan nok kanskje si at jeg blir litt premanfluel.

Tanken var at jeg skulle fortsette med min analyse og kritikk av to akademiske artikler, men når jeg våknet tidligere enn forventet, takket være rotter som gnager i veggene i vårt hus, valgte jeg at i dag skulle jeg ta det litt piano.

Føler meg fortsatt litt hanglete, men med litt hvile så kan jeg ha litt flaks og unngå en skikkelig fæl forkjølelse.

Skal tross alt til svigers, igjen, denne helgen, så jeg trenger all energi jeg muligens kan sanke sammen.

Og om alt går etter plan så må jeg nok dekke en demonstrasjon på fredag for lokalavisen.

Vi vil ikke ha dere her

Australia er en av de landene som har skrevet under på flyktningekonvensjonen av 1951 og tilleggsprotokollen av 1967.

Men det er en helt annen retorikk fra regjeringen.

Her er en video der de legger skylden på menneskesmuglere og sier at har du ikke visum ankommer du Australia ulovlig. Stikk i strid med hva flyktningekonvensjonen sier.

Dessverre så er Australia et ganske mektig land på et internasjonalt nivå, og det er derfor hva de gjør ikke ser ut til å ha noen konsekvenser.

Hadde dette vært et land med få resurser hadde FN garantert sunget en annen vise.

Noe som ikke er uvanlig på et internasjonalt nivå. Resurssterke land kan komme unna med med mye, mens resurssvake land kommer sjeldent unna med noe som får FN til å reise hårene.

Et råd til alle journalist studenter

Om du noen gang blir tilbudt muligheten å bli publisert i en avise når du studerer journalistikk og aspirerer å bli journalist, grip sjansen umiddelbart.

For det viktigste du gjør under studietiden er å bygge opp en portofolio. Møter du opp på et intervjue etter å ha fullført din utdannelse uten en portofolio still du ekstremt svakt.

Men, tilbake til det å bli tilbudt en mulighet a bli publisert.

Takker du ja er det utrolig viktig at du også leverer noe. Ikke si ja og ikke gjør noe med det. Det er svært respektløst og viser at du kanskje ikke er en journalist avisen kan stole på.

Selv er jeg en av nettredaktørene hos Westender og har gitt noen sjansen å bli publisert. Fortsatt venter jeg på svar og har kommet til punktet der jeg ikke for venter noe av de jeg stolte på og ga en sjanse.

Jeg håper for all del at de aldri bruker meg som referanse, for det er svært viktig for fremtidige arbeidsgivere å vite.

Som journalist er det viktig at du ikke sløser både din og andres tid. Så det er svært viktig å finne ut av hvor mye arbeid og ansvar du kan ta på deg.

Har du tatt på deg for mye ansvar må du stå frem om dette så tidlig som mulig. Å tie om det kan fort gjøre ting vanskelig for mange.

Å være journalist handler ikke bare om å publisere nyheter. Det handler også om å være ansvarsfull. Sekundet noen mister tillit til deg kan det være kjørt.

Urbefolkningen er noen late jævler

Det hadde regnet hele uka. Lørdag våknet jeg opp ganske klam for vær gudene hadde bestemt seg for å slå av vannkrana og steke befolkningen litt til.

Men det passet perfekt å få en liten pause fra regnet da vi hadde blitt bedt til en innflyttningsfest. Ei venninne og typen hennes hadde flyttet inn i et nytt hus. Det må feires.

Å feste med australiere er noe av det rarest en nordmann kan oppleve vil jeg våge å påstå. Det sies jo at vi nordmenn er ganske reserverte, men det bruker å fort endre seg når det er alkohol i bildet. Dessverre gjelder det ikke så veldig mye for australiere.

De stod der i sine grupper for seg selv. Uten å bry seg om de andre. Skuer bare litt skummelt på de som kommer gående. Nesten som de lurer, hvem er du og hva gjør du her, for deg kjenner jeg ikke.

Etter et par drinker vandret jeg bort til karen av huset, som jeg hadde møtt før, som gjør denne rare situasjonen mye lettere. Jeg setter meg ned og det blir fort snakk om journalistikk og så over hvordan ting er ulikt Norge og Australia.

Så begynner det jeg frykter mest. De rasistiske spøkene. Og det er så klart veldig spesifikt hvem de spøker om. Det blir spøkt ganske konfronterende om urbefolkningen i Australia. Hvor late de er og at de bare doper seg ned. Med andre ord, de som sitter der ser ut til å mene at de er en byrde på samfunnet.

Kanskje viktig å bemerke at Australias urbefolkning har vært her i ca 50.000, muligens mer, og det var britene som kom hit uten å vise noen respekt for urbefolkningens kultur.

Jeg sitter der, klistrer på et falskt smil. Det er det eneste jeg klarer å gjøre. Hadde jeg ledd hadde det vært ganske opplagt at det var svøpt i falskhet. En skal ubehagelig situasjon med andre ord.

At jeg ikke sa noe er kanskje sjokkerende, men har man bodd her såpass lenge som meg lærer man fort at det nytter ikke å ta den diskusjonen med en australsk rasist. For problemet er at de ser ikke på det som rasisme. Det er bare spøk og moro — helt naturlig.

Og det er der problemet ligger. De har en ganske høy toleranse for rasisme her i Australia. De rett og slett forstår ikke hva de sier kan tolkes som rasisme.

For å gni litt ekstra salt i såret kan jeg også nevne at sexismen var ganske tydelig. Føltes veldig som at dette var slikt det var i fleste vestlige land på 1950-tallet. Kvinnene satt og snakket om sitt, mens vi menn satt for oss selv og snakket tull.

Heldigvis gikk det som det alltid går på de fleste hjemmefestene jeg har vært på her. Folk flest går hjem føre midnatt. Det var en fryd å komme hjem til sitt eget hus, vekk fra rasismen.

Det er dessverre ikke mye jeg vil savne når jeg forlater dette stedet. At folk vil flytte hit har jeg faktisk litt vanskelig å forstå.

Hadde det ikke vært for at kona har familie her hadde jeg nok avstått helt fra å besøke dette stedet. Det er langt vekk og har svært lite å by på.

Med det sagt, det har så klart vært en spennende opplevelse. Noe jeg kan anbefale, da man ser dyr og insekter vi ikke har i Norge. Men når man har vært her er ser jeg ikke mye grunn til å returnere.

Kan ikke komme oss raskere hjem

Det har vært en interessant opplevelse, uten tvil, å bo i Australia i snart fem år. Men dessverre har det kommet til det punktet der man uheldigvis føler at nok er nok.

De siste ukene har vært absurde her i Australia.

Regjeringen her vil endre loven som sier at det ikke er lov å diskriminere basert på etnisk bakgrunn. En av politikerne har sagt at det skal være lov å være fordomsfull (people have the right to be bigots).

Allerede har en akademisk rapport stemplet australiere som rasister.

Så klart, ikke alle i Australia er rasister — eller mer korrekt, xenofober. Men toleransen for rasisme er ganske høy (selv har jeg blitt bedt om å dra hjem til hvor jeg kom fra).

Så om denne loven blir endret kan det bli særdeles interessant å se effekten av det. Vakkert kan jeg garantere at det ikke blir.

Det ser også ut som at de romantiserer de gamle tidene, du vet, den tiden vi hadde riddere. For nå vil de ta ibruk adelige titler igjen.

Australia er det virkelige bakvendtland.

Den tapte kampen mot narkotika

De frykter at den nye generasjonen syntetiske rusmidler, oftest levert fra Kina, utviklet i små og store garasjelaboratorier og distribuert gjennom hundrevis av nettbutikker i Europa, kan utvikle seg til å bli et omfattende samfunnsproblem. Hver eneste uke blir det nå utviklet minst ett nytt middel. De er billige. Lette å få tak i. Har kraftigere effekt enn de tradisjonelle stoffene de skal etterligne.

Dette kunne man lese i A-magasinet for noen dager siden.

Det er en stund siden dette var den store snakkisen her i Australia. Resultatet var ikke uventet. De skapte en ny lov [i staten Queensland] som var så langtsrekkende at den kan gjelde for sjokolade.

Et perfekt eksempel på at krigen mot narkotika er totalt feilslått.

Den virker totalt mot sin hensikt.

Istedet har vi kriminalisert alle brukere. Har du kontroll på ditt forbruk er du kriminell. Er du misbruker er du kriminell. Straff er det eneste svaret på dette antatte problemet.

Det er nå fire land i Europa, deriblant Norge, som har kriminalisert selve bruken av cannabis. Ellers ser vi et komplekst lappeteppe av ulike typer reguleringer. Fellestrekket er at de fleste landene gradvis har lettet på straffesanksjonene. En rekke EU-land har i praksis avkriminalisert besittelse av små mengder cannabis beregnet til eget bruk. Grunnen er at straff ikke synes å ha særlig forebyggende effekt, dessuten at den systematisk rammer de svakeste.

Dette skrev Willy Pedersen i en kronikk for NRK.

Vi har tydeligvis glemt forbudstiden og hvor ineffektiv den var.

Alle stater som innførte forbud opplevde tildels kraftig oppblomstring av kriminalitet i forbudstiden. Det ble også registrert store helseskader med bakgrunn i drikkevarer med helsefarlig innhold av bl.a. metanol.

Dette er nærmest en blåkopi av hva vi ser nå med narkotika.

Kriminaliteten øker. Ettersom brukerne ikke vet eksakt hva de får, og kan ikke vite hva kvaliteten er, så øker skadene av bruk også.

Rus har vært en del av mange kulturer i flere tusen år. Det skal nok mye til før vi våkner opp en dag til en verden der ingen ruser seg — for moro eller religiøse sammenheng.