arbeid

Vi lider av utdannelsesyken

Vi risikerer å komme i en situasjon der du må være ingeniør for å kjøre brøytebilen, sier Anne-Kari Bratten i Spekter.

Aftenposten har skrevet i det siste om hva som blir kalt mastersyken. Jeg vil ta det ett skritt lenger å kalle denne utviklingen for utdannelsesyken.

Dette er egentlig ikke noe nytt som har plutselig dukket opp i det siste. Har man vært noenlunde observant så er det noe som har skjedd sakte men sikkert de siste 15 årene. For de siste 15 årene eller noe har jeg spøkt om at man trenger snart en universitetsutdannelse for å sitte i kassa på Rimi.

I noen yrker er det uten tvil behov for å minst ha en bachelorgrad for å vise at man kan utføre en god jobb, men i andre kan det rett og slett være bortkastet tid.

Mens jeg har jobbet for en lokalavis i Brisbane har jeg også studert journalistikk. I slutten av dette året vil jeg, om alt går etter plan, stå på scenen og motta min bachelorgrad i journalstikk. Noe jeg ikke er redd for a kalle for veldig dyrt dasspapir.

Jeg har lært mye bra under forelesningene, men jeg har lært så mye mer om journalistikk når jeg har faktisk jobbet som journalist.

Erfaringen jeg har fått hos lokalavisen er noe du ikke kan få ved å sitte i en nitrist forelesning eller med hodet hengende over ei bok. Journalistikk er et yrke som man kan bare lære ved å bli slengt ut i det.

Som f.eks å lære å svømme. Man kan sikkert lese seg til teorien bak hvordan man kan bli en god svømmer, men man vil ikke lære å svømme før man faktisk begynner å svømme.

Samme erfaring har jeg fra min korte periode som frisør. Vi begynte med litt teori, men 90% av opplæringen bestod av å gjøre praktisk arbeid.

Så det er ikke helt rettferdig at vi fokuserer bare på mastergraden og klasser den som unyttig. For, som sagt, i visse yrker er den svært nyttig, men i andre yrker er ofte utdannelse generelt svært unyttig og ofte bortkastet tid.

Journalistikk er stadig under forandring. Nesten like mye som IT. Som resulterer i at om du fokuserer bare på utdannelse, så må du ofte etterutdanne deg når du har gått ferdig og søker jobb. Noe de som arbeider innom IT er godtkjent med.

Det er på tide vi aksepterer at en utdannelse er ikke annet enn en utdannelse i kunnskap. Vi må slutte å behandle utdannelse som en praksisplass som garanterer jobb etter man står der med vitnemålet i hånden, for det gjør den aldeles ikke.

For det er ikke min utdannelse i journalistikk som vil se til at jeg får meg jobb som journalist når jeg returnerer til Norge i slutten av året, det er min portefølje som vil gjøre det.

Advertisements

Et råd til alle journalist studenter

Om du noen gang blir tilbudt muligheten å bli publisert i en avise når du studerer journalistikk og aspirerer å bli journalist, grip sjansen umiddelbart.

For det viktigste du gjør under studietiden er å bygge opp en portofolio. Møter du opp på et intervjue etter å ha fullført din utdannelse uten en portofolio still du ekstremt svakt.

Men, tilbake til det å bli tilbudt en mulighet a bli publisert.

Takker du ja er det utrolig viktig at du også leverer noe. Ikke si ja og ikke gjør noe med det. Det er svært respektløst og viser at du kanskje ikke er en journalist avisen kan stole på.

Selv er jeg en av nettredaktørene hos Westender og har gitt noen sjansen å bli publisert. Fortsatt venter jeg på svar og har kommet til punktet der jeg ikke for venter noe av de jeg stolte på og ga en sjanse.

Jeg håper for all del at de aldri bruker meg som referanse, for det er svært viktig for fremtidige arbeidsgivere å vite.

Som journalist er det viktig at du ikke sløser både din og andres tid. Så det er svært viktig å finne ut av hvor mye arbeid og ansvar du kan ta på deg.

Har du tatt på deg for mye ansvar må du stå frem om dette så tidlig som mulig. Å tie om det kan fort gjøre ting vanskelig for mange.

Å være journalist handler ikke bare om å publisere nyheter. Det handler også om å være ansvarsfull. Sekundet noen mister tillit til deg kan det være kjørt.

Alltid opptatt

I dag er alle så opptatte hele tiden. […] Skal det være nødvendig å måtte planlegge å være sammen god tid i forveien? […] Folk må begynne å slappe av, ikke være så opptatte hele tiden. Vi er tross alt ikke travle businessfolk, men vanlige barn som skal ha det gøy sammen.

Et utdrag fra hva Rebekka skrev i Aftenposten for noen dager siden. Noe jeg selv opplever og nikker enig med når jeg leste det.

Jeg kan også legge til at jeg er litt skyldig i dette selv, å legge litt for mange planer noen ganger. Noe jeg ble straffet for ikke så lenge siden.

Måtte tvinge meg selv å ikke legger planer denne helgen, for å unngå å gå i denne fellen, å ikke slappe av.

Det blir ikke bedre dessverre.

Er nesten tre ganger så gammel som Rebekka og kan konstatere at ting endrer seg ikke. Spesielt når man blir regnet som voksen.

Som ung så vil man ikke gå glipp av hva som kan være gøy. Alltid litt kjipt å være den som måtte være hjemme når alle andre hadde det gøy. Men så må man finne balansen i det hele, at man gir slipp på tanken at om man går glipp av noe så er det verdens undergang.

Det samme gjelder når man blir voksen. Eneste som endrer seg er at man har mer ansvar. Noen av tingen må faktisk gjøres, og da må man dessverre ofre litt av sin fritid. Og her må man også finne en balanse, ellers så ender man nok som en bitter, overarbeidet gamling som må førtidspensjonere seg for at en ikke orker mer.

Jeg har en bok på skrivebordet som jeg fikk for over et år siden. Har fortsatt ikke hatt tid til å lese den.

Rebekka treffer hodet på spikeren når hun sier, «Folk må begynne å slappe av, ikke være så opptatte hele tiden.»

Men det er lettere sagt enn å få gjort noe med.

Da er det viktig at vi spør oss selv, hva kan vi gjøre med det? Kan vi gjøre noe i det heletatt?