frihet

Slik normaliserer vi overvåkning

La meg fortelle deg en liten historie om meg selv, men først må vi gå 25 år tilbake i tid. En tid før Internett og billige GSM mobiler hadde blitt alment tilgjengelig.

Det er lørdag formiddag og solen skinner. Sommerferien har kommet halvveis og jeg nyter slaraffenlivet med god samvittighet. Med noen kronasjer i lomma forteller jeg mor at jeg skal bare en tur ut, kanskje til butikken, og er nok tilbake om en time eller to.

Etter en time ute i solen er jeg tilbake med litt lørdagsgodt i god behold.

Men hva skjedde under den timen? Bare jeg som vet. Det eneste min mor vet er at jeg kom tilbake i tid, og pga det så stoler hun på meg, selv om hun ikke vet hva jeg bedrev tiden med.

Ettersom jeg ikke har sagt hva jeg gjorde så tror nok (dessverre) mange av dere det verste, bare pga at jeg holder det for meg selv. Litt trist egentlig.

At en liten pjokk som stikker ut en tur på sommeren for å nyte varmen og kjøpe litt slikkerier for kvelden gjorde noe skummelt. Men, jeg må nok skuffe dere. Jeg gjorde ikke noe annet enn å traske rundt i byen og handle litt lørdagsgodt.

Så det er veldig tragisk å lese at dette begynner å bli en situasjon jeg kan se tilbake på som om jeg vokste opp privilegiert.

Etter at jeg begynte å bruke appen får jeg for eksempel være ute lenger, men samtidig vet de alltid hvor jeg er. Hvis jeg avtaler at jeg skal overnatte hos en venninne så kan de sjekke at det stemmer og at jeg ikke stikker ut og gjør noe annet, sier Thea.

Jeg lurer virkelig på om dattaren til Sten hadde noe valg i denne situasjonen. Om hun i det hele tatt fikk noe valg.

Og hva ville skjedd om hun valgte å si nei? Den samtalen mangler her dessverre.

Eneste man oppnår med dette er å normalisere overvåkning, for de vil vokse opp med å ikke vite hvordan det er å ikke bli overvåket. For å ikke glemme å gå glipp av å lære at man faktisk kan stole på noen uten å måtte overvåke en person.

Det er noe jeg er ekstremt glad for å ha opplevd. At jeg lovet min mor noe, holdt det jeg lovet for så å vise at hun kunne stole på meg. Et privilegium døtrene til Sten vil være foruten.

Man kan lett kalle foreldrene for overbeskyttende, men det er ikke annet enn latskap.

Jeg har alltid hadt stor interesse for teknologi og ser på Apples to-timer lange tale om deres nye produkter med stor iver to ganger i året. Men jeg er også veldig glad for at jeg vokste opp føre vi normaliserte overvåkning av oss selv. For jeg ville aldri trodd jeg ville se tilbake på den tiden som et privilegium. For å ikke snakke om at det har lært meg å respektere min og andres privatliv.

NB: Det er godt å se, når en leser kommentarene under denne advertorialen, at det fortsatt finnes folk i Norge med fornuft og respekt for privatliv.

Det må da værra lov

Å bo i et land der du skal ofre alt for jobben og fagforeninger er like hatet som de var i USA da Jimmy Hoffa ble drept tærer på tålmodigheten.

Du skal helst jobbe overtid, ubetalt så klart, kare deg til jobb selv om du har 40 i feber og gi slipp på fritiden din.

Heldigvis er dette noe en kan drite loddrett i som frilanser. I dag lå jeg på latsiden med god samvittighet.

Stod ikke opp før ni på morgenen. Laget meg en kopp kaffe som jeg nøt med litt snus. Leste litt nyheter online, spilte litt på min iPhone, støvsugde litt og så gjorde jeg oppvasken. Så jeg var ikke helt udugelig.

Av og til må man kunne ta seg frihet til å faktisk ha litt frihet. I morgen derimot er det jobbing som gjelder. Skrive ferdig en artikkel for lokalavisen.

Kanskje gjøre flere forberedinger for mine G20 artikler. Ja, det er korrekt, jeg har fått ansvaret for å dekke G20 for lokalavisen. Det kan jo bli spennende.

Ble også litt distrahert av Facebook når jeg så noen hadde postet en link til en tekst om at alle burde lære koding. NEI! Slutt med det forbanna tullet! Det er jo bra du elsker det du gjør, men det betyr ikke alle har nytte av å kunne det.

Jeg elsker journalistikk, men jeg går ikke rundt og tror at det er noe alle må kunne noe om for da blir de så mye flinkere og smartere — tøv!

Ta dere en bolle og slapp av folkens.

Kunnskap fra ingen ting

I visse kretser kan det virke som at det er en skam å innrømme at du ikke vet noe om et emne. Isteden skal du heller dikte opp en rar teori og holde fast ved den med jerngrep, eller så skal du stole på hva andre kunnskapsløse dikter opp.

Var på en grillfest forrige helg der de fleste er hva man kaller for hippier. De er godhjertede og snille, men deres syn på verden er blindet av ganske så ekstrem altruisme. De har en mening om hvordan verden er, og ikke minst burde være, dessverre har det svært lite med realiteten å gjøre.

Det ble først påstått at kjemikalier er en slags nymotens ting. Så mat som har et organisk opphav er å favorisere over vanlig mat, som påståelig er proppfull av kjemikalier. Noe som ble ytret mens de fleste av oss drakk alkohol. For å ikke nevne, de fleste nøt en sigarett etter maten — toppen av ironi.

Salt er en kjemikalie, så om man ikke overdriver bruken er den langt fra farlig — det samme med sukker.

Neste gullkorn var jo når noen siterte en eller annen ignorant som hadde poengtert at mennesker er de eneste dyrene på denne planeten som betaler for sitt opphold her — dyr lever gratis. At jeg poengterte at penger er bare en mer avansert måte å drive byttehandel på ble fort ignorert. Så å videre poengtere at om vi hadde levde som dyr hadde vi ikke hatt noe av de vi nøt, spesielt i kvalitet, den kvelden. For å ikke glemme at de fleste av oss hadde nok allerede vært begravet pga ekstremt lav levealder når man ikke har kunnskap om medisin, ernæring og hygiene.

Prøv å gå til den nærmeste Apple butikk for å betale for en iPad med en ku eller to, det vil nok ikke gå så greit.

Det siste utsagnet som kan få de fleste til gi opp håpet for menneskeheten var påstanden at vi lever i et konservativt samfunn. Basert på tanken at vi forventer at folk skal oppføre seg respektfullt i det offentlig, som påståelig hindrer mennesker å leve et fritt liv. Om man ser tilbake i historien, og man trenger ofte ikke se lenger enn bare 50 år tilbake, så vil man finne at alt var ikke bedre før.

Homofili var en gang kategorisert som en psykologisk lidelse i DSM. Ganske konservativt spør du meg.

Om noe er konservativt så er det å tro at alt var bedre før, og tviholde på usannheter og påstander som ikke er basert på fakta. Det er langt mer progressivt å kunne innrømme om man ikke forstår noe og forsøker å se til at alle trives i et samfunn, isteden for å la visse grupper gjøre som de selv vil uten konsekvenser. Så klart, hva du gjør i ditt eget hjem er og skal være din sak, så lenge du ikke plager naboen med det.

Ikke rart det å bli kalt hippie er ofte sett på som negativt når de kommer med slike påstander.

Ironisk nok er hippier som er de konservative, når de tviholder på tanken at det var bedre før og nekter å akseptere ny, faktabasert informasjon. For argumentet at alle skal få gjøre som de vil er bare en kamuflasje for å mene; så lenge du gjør hva vi finner akseptabelt er det greit, for alt som går mot våre verdier er vi imot. Plutselig er det å være hippie ikke så fritenkende og progressivt lenger.

Om selvmord i media

I en artikkel i Journalisten, Selvmord på norsk som er skrevet av Arne Hjorth Johansen, kan man lese følgende.

— De færreste selvmord begås av personer i psykose. Det er et bevisst valg av et fortvilet menneske. Å fortie det valget fratar mennesket verdighet og hjelper ingen som er i tilsvarende situasjon. Jeg forstår at det kan være vanskelig, men svaret er ikke å feige ut. Selvmordet trenger ikke utbroderes, men om noen har tatt sitt eget liv, må det være greit å skrive akkurat det.

En ganske nøktern konklusjon angående omtale om selvmord i media.

Arne Hjorth Johansen nevner også at det var en befrielse å lese om omtalen av selvmordet til Aaron Swartz. For meg var det ikke bare en befrielse å lese at de våget å bruke ordet selvmord, men det var også med litt misunelse at man har en så sterk pressefrihet i Norge.

For det er friestende å tro at det har en smitteeffekt – ekslusivt en negativ sådan. Noe som videre blir poengtert i artikkelen.

Der glemmer vi fort at det kan også ha en positiv smitteeffekt – å fjerne skamfølelsen å ha slike tanker, som igjen øker sjangsen for at en person vil søke om hjelp.

Dette er en åpenhet jeg virkelig savner som journalist i Australia. Der kan man bare glemme å bruke ordet selvmord, et ord man av og til kan se i norske nyhetsartikler.

Et valg som virkelig skaper en sterk skam kring selvmord, som igjen gjør det vanskelig for de som er i nød om hjelp. For det å slite mentalt er allerede sett på som skammelig. Det siste en slik person trenger er å føle mer skam over å ville ha hjelp.

— Dette bidrar ikke til større åpenhet. Om noe bidrar det heller til å opprettholde, kanskje til og med forsterke følelsen av skam.

En slik begrensning på media, som jeg selv er vitne til hver dag, skaper ofte en ganske kald og metodisk fremstilling av hverdagen i dette landet.

Noe som er vanskelig å unngå når pressefriheten i Australia bare er en tolkning av loven, en slags antagelse, ikke en garantert rettighet.

Det er ikke det at ingen ting blir rapportert. Det er mer at det som blir rapportert i media, alt fra en ulykke til en konsert, kan ofte bli litt tamt. Som om man leser en ganske nøytral rapport, der eneste syfte er å bringe leseren fakta – fullstendig tom for menneskelighet.

Derfor håper jeg, om noen år, å returnere til Norge som arbeidende journalist. Et land som havnet på tredjeplass i pressefrihet. Men enn så lenge så må jeg belage meg med noen år til i et land som, på samme liste, havnet på tjuesjetteplass.