jobb

Verdens beste (gratis) jobb

Det er uten tvil større muligheter for journalister å gjøre en god jobb nå enn før. Det er ikke bare lettere å komme i kontakt med kilder, men det er også lettere å beskytte disse kildene (så lenge man tar seg tid til å lære seg om teknologien som er tilgjengelig).

Og det er nok her skoen klemmer litt for pressen i øyeblikket. Det er nesten som at journalister verden over har blitt tatt på sengen. De har sovet de siste tyve årene og plutselig våknet opp til en høyteknologisk fremtid.

Å kalle hva vi går gjennom nå en krise er ikke helt feil. Men at Kathrine Aspaas vil heller kalle det for en faglig utvikling er jeg litt skeptisk til.

Vi må så klart ta tak i mulighetene teknologien har å by på. Men det er det som er litt vanskelig med teknologi. Det som kidsa elsker i dag kan de for alt vi vet hate i morgen.

Fortsatt ser vi på Twitter og blogger som viktige plattformer. Men som en av de eldste i klassen 1 så er det svært rart å være den mest ivrigste bruker av Twitter med egen blogg, når mange av kidsa i klassen ikke engang har Twitter eller aldri hatt en blogg.

En skulle tro det ville vært omvendt. Der disse snørrungene kvitrer hvert tyvende sekund og blogger hver time, mens de forsøker å lære meg hvordan denne teknologien fungerer — jeg er bare midten av tredveåra så det er sagt.

Aspaas har så klart mange gode poeng, men det smaker ganske bittert i munnen når vi blir bedt om å se på Buzz Feed som et av forbildene. En publikasjon som har gjort lister og GIF-bilder populære. Så populære at folk tror det er dette som er fremtidens journalistikk.

Skaperne av Onion News Network står bak Buzz Feed parodien ClickHole. Så det er nok vært å nevne at ikke all parodi er ment som et kompliment. Med slik parodi burde det ringe noen bjeller, at vi må være forsiktig med å bruke Buzz Feed som en mal for fremtidens journalistikk.

Om f.eks Aftenposten blir gjort om til en norsk versjon av Buzz Feed så kan man nok si at det er den siste spikeren i kista for norsk presse — vi er, kan og vet bedre enn som så!

Det verste var å lese hvor mange ganger Aspaas proklamerte, med en positivtone, at det å jobbe gratis er ikke noe å stikke nesen i været for. Om du elsker det du gjør, da gjør du det gjerne gratis, ikke sant?

Hvordan å jobbe gratis skal skape bedre journalistikk klarer jeg dessverre ikke se. Det er rett og slett ulogisk. Kanskje det er det Apple burde satse på, ikke bare gi bort sitt operativsystem gratis, men også sin maskinvare.

Gratis iPhone, iPad og Mac til folket!

Og så var Apple historie året etter.

For å ikke nevne, er ikke dette som er en del av mediakrisen? At aviser sliter med å tjene nok ved å gi bort nyheter via nettet gratis.

Dette er hva man kaller i psykologi, belønningssystem. Når vi utfører en oppgave er vi mer villig til å fullføre den og yte vårt beste om belønningen har en verdi for oss. For om belønningen har en verdi vil arbeidet vi utfører automatisk ha en verdi. Så det å tro at journalister vil med stor iver jobbe gratis er ikke bare vrøvl, men skadelig for bransjen.

Føler man seg underbetalt eller utnyttet så ser man ikke helt poenget hvorfor man skal yte sitt beste, eller gjøre jobben. Så jeg tror ikke vi vil lokke frem bedre journalistikk ved å be journalister å jobbe gratis. Og jeg tviler kidsa vil vurdere journalistikk som yrke når de er forventet å jobbe gratis. Spesielt når de heller kan lage sin egen blogg og skrive hva de selv vil uten restriksjoner.

Det vil også være den mest mislykkede reklamen. Ta utdannelse i X og sats på et yrke der du jobber gratis, men blir bare belønnet med mulig berømmelse.

Så klart, dette er jo en gullgruve for publisister. Gratis stoff de kan låne og tjene penger på, mens bloggeren er bare heldig om de får en krone for det de har skrevet. Eneste sikre belønning er kanskje en byline eller bare en sitering.

Er det noe som må fikses først så er det denne myten at om man er skribent eller journalist så jobber man gjerne gratis. Fortsatt har jeg ikke funnet en bank som gir meg penger i utbytte for Likes og antall unike treff på en artikkel jeg slengte opp på denne bloggen.

Når jeg fikk avslag etter avslag på utallige jobbsøknader valgte jeg i 2010 å satse på et yrke jeg alltid har hatt lidenskap for — journalistikk. Men etter snart fire år på skolebenken under mediakrisen, og når journalister selv skryter borgerjournalistikk og det å jobbe gratis opp i skyene er det veldig vanskelig å holde seg motivert.

Jeg var en av de som lo av journalister som gikk fra sitt yrke for å jobbe innom PR. Men med litt vemod føler jeg dette er noe jeg kanskje må vurdere. For om jeg evt en dag klarer å skrive en så god artikkel (her i min blogg) at jeg får flere hundretusen treff på en dag, så vil ikke den statistikken se til at jeg får tak over hodet og mat på bordet.

Det som vil garantere at jeg vil yte mitt beste som journalist er å få betalt for det jeg vil gjøre fulltid. På lik linje med rørleggere, elektrikere og andre yrker der man ler av folk som forventer at man skal gjøre en jobb uten betaling.

For all del. La oss snakke om hva som er innovativt og faglig utvikling. Men da må vi snakke om det på et journalistisk nivå, ta av de rosenrøde brillene og se på teknologi med argusøyne og sunn skepsis.

Vil vi virkelig skape bedre journalistikk ved å se opp til Buzz Feed?

Om vi tror dette, gjør vi ikke samme feil igjen? Tro at vi kan drive en avis på nettet som en vanlig avis. Skal vi tenke nytt for å virkelig være innovative og skape faglig utvikling må vi tenke nytt istedet for å kopiere. For vi har prøvd det å kopiere, når vi kopierte oss selv til nettet, og det gikk så som så.

Om målet er flest Likes, da er nok Buzz Feed perfekt som modell. Men mange Likes betyr ikke at det er god journalistikk.

Uansett valg, der vi håper på profitt, stabilitet og kvalitet, så kan vi ikke ha et ledd i produksjonen som er villig eller oppmuntret til å jobbe gratis. For det er som et godt, gammelt ordtak sier, man får det man betaler for.

De jeg har møtt som har uvillig gjort arbeid uten å få betalt, men gjort det for at de trenger erfaringen, så har de samme historie å fortelle. De gjorde ikke sitt aller beste, for hvorfor skulle de det når de ikke fikk betalt for det, har jeg blitt fortalt om og om igjen.

Når etablerte journalister heier frem Buzz Feed og gratis arbeid er det ikke så underlig at det eksisterer en mediakrise.

NB: Jeg ser så klart ironien at jeg tok tiden til å skrive dette uten å få betalt. Som beviser det Aspaas sier, at vi som har ord som yrke elsker det så mye at vi ofte gjør det gratis. Men vi må ha en balanse. Det kommer til et punkt der man kan ikke forvente at man kan gjøre alt gratis bare for at man har lidenskap for det. At noen setter ser ned og bruker tid til å skape noe gratis burde bare bli sett på som en bonus. Dessverre så forventes det at skribenter og journalister skal se på betaling som en bonus, og gratis arbeid som en selvfølge. Det er ikke faglig utvikling, men faglig tilbakegang.


  1. Når jeg ikke blogger eller er skriver for lokalavisen Westender, bruker jeg tiden på å fullføre en bachelorgrad i journalistikk. 
Advertisements

Ikke lenge igjen

Det er bare noen uker igjen av denne terminen. Hva som følger håper jeg blir en god ferie fra akademia.

Ferie og ferie fru Blom.

Den første uken blir nok uten tvil brukt til dagdriveri med god samvittighet. Hva som følger så er nok at jeg blir litt mer aktiv hos Westender.

Er jo ganske ironisk når en ser på en jobb som ferie, men de som har vært innom akademia vil nok forstå dette uten problem.

Å ta til seg ny kunnskap er utrolig spennende og nyttig, men måten det er lagt opp på kan nok debatteres hvor effektivt og verdigfullt det er.

At studenter ofte klager over å gå på skole, år ut og år inn, burde være en indikasjon på at dette ikke bare er ungdom som bare skolelei.

Men gjør vi noe med det? Neida, vi sier til dem at dette er noe vi også måtte slite oss gjennom. Slik er det og vil alltid være.

Har man en slik holdning når en eier et selskap så er jo dette det perfekte eksempel på hvordan man kan fort havne sist i markedet man konkurrerer i.

Heldigvis har jeg bare en termin etter denne er klar. Og den vil nok komme fortere en svint.

Plutselig etter uker med skrevne artikler og lange netter med min PS3, så sitter jeg der, hører på en professor mens jeg river meg i håret pga frustrasjon.

Liberate tutame ex inferis.

For mye teori i skolen

Teori er viktig for å kunne forstå hvorfor man gjør noe og hvordan man kan gjøre noe bedre. Men for mye teori kan ofte bli for mye av det gode.

I osloby kunne man lese forrige uke om Hulda Holdtvedt som ikke fikk fri noen timer for å kunne besøke videregående skoler under skolevalget.

Jeg synes det er utrolig rigid og dårlig gjennomtenkt. Jeg lærer mer av en dag med politikk enn en dag på skolen, sier 14-åringen, som er aktiv i Grønn Ungdom.

Utdannelse er unektelig viktig, men samfunnet har endret seg. Det er mer vanlig at det er forventet at man har en utdannelse, men når fokuset fortsatt er hovedsaklig teori er man lite forberedt etter utdanningen.

Dette skaper igjen et annet dilemma for studenter. De er ofte forventet å vise til yrkeserfaring. Mangler man dette kan ofte en utdannelse være null verdt.

Det er forventet at jeg som journalist har minimum en bachelorgrad i journalistikk, men den utdannelsen er hovedsaklig sett på som en formalitet. For det som teller syvende og sist er yrkeserfaring.

Under studiet, mellom utallige essayer og prøver, har jeg virket som frilansjournalist. Hovedsaklig som journalist og kronikør for Westender. Dette for å kunne bygge opp en solid portefølje med artikler og kronikker som vil bære mer tyngde enn min utdannelse.

Hva jeg har lært så langt under min utdannelse har vært svært viktig, men ikke på langt nær så viktig som når jeg har arbeidet som journalist.

Yrkeserfaringen har vært så viktig at jeg vil våge å påstå at en utdannelse i journalistikk med mer fokus på praksis kunne lett bli kortet ned til et ettårs studium, kanskje to år for å være sikker.

Selv om jeg liker filosofi og føler det er et viktig fag, synes jeg at følgende sitat fra Fredrik II av Preussen gjenspeiler hvor ineffektivt for mye teori (i skolen) er.

Om jeg ønsket å straffe en provins, ville jeg latt den bli styrt av filosofer.

Ta deg fri

Jeg trodde aldri jeg skulle bli en slik person. For ofte har jeg ledd av de som sier de må jobbe overtid hele tiden eller bruker litt av helgen sin for å jobbe.

Nå er det min tur å le av meg selv — eller gråte kanskje?

Denne helgen vil være jobb fri, på en måte. Må bare se over en tekst jeg skrev tidligere i dag.

Hørtes ikke helt bra ut det der. Hadde planlagt å ikke jobbe denne helgen, men igjen klarer jeg ikke unngå det.

Kanskje jeg skal se over teksten nå, mens jeg allerede er våken?

Det er ikke lett når ens hoved oppgave er å skrive og når man virkelig elsker å gjøre det en gjør.

Men det er heldigvis langhelg, så jeg kan nok tillate meg litt koseskriving før jeg nyter helgen. Først med litt søvn, så kanskje med å ta noen bilder.

Nyt helgen dere!

Et år med potensielt kaos

Jeg har en følelse at dette kan bli et ganske så kaotisk år. Ikke bare akademisk, men sånn generelt. Dette er siste året på universitet og jeg må se til at rotehuene der har gitt meg korrekt informasjon angående valg av riktig fag for å få korrekt studiepoeng for gjeldende hovedfag og spesialiseringer.

Men det er så mye annet som må klaffe. Spesielt etter jeg står der med det forbaskete diplomet i hånden. Neste ledd er jo da at jeg enten har en jobb som venter, at vi har nok penger til å flytte til Norge ingen uventede ekstrakostnader.

Ingen har merket at jeg er ganske stresset pga det, men der igjen, så har jeg en rar evne å alltid se avslappet ut. Kanskje for at til et vist punkt så rykker jeg litt på skuldrene å trasker fremover uansett hvor enn stresset jeg er.

Det er så klart verdt det å streve fremover, men det betyr ikke at det ikke blir et sant helvete fremover.

En uke uten Internett eller sosiale medier

Det har vært ganske populært den siste tiden å diskutere vårt forbruk av Internett, mer spesifikt, sosiale medier. Vi er avhengige og kaster bort tiden vår sier noen eksperter og sofafilosofer.

De har nok rett. Det er nok noen der ute som går fra å være ivrig bruker til mulig misbruker. Men det er kanskje litt ekstremt å se på alle brukere som misbrukere — og det er kanskje også viktig å skille mellom sosiale medier og Internett.

Videoen som ble postet av Netcom er ganske så interessant — No Internet Week. Der tar de for seg de som bruker det daglig på jobb og de som bruker det hovedsaklig for sosiale mediers skyld.

En uke uten sosiale medier vil jeg tro skulle ikke vært for vanskelig. Etter noen dager hadde jeg nok vært svært nysgjerrig på hva som blir diskutert på Twitter og ikke kunne oppdatere mine to blogger hadde nok vært litt kjipt.

Det aller vanskeligste hadde vært faktisk å ikke kunne gjøre min jobb som journalist. Der er jeg svært avhengig av å kunne sende epost til personer som ikke er i samme by eller er på andre siden av kloden. Så klart, jeg kan bruke telefon, men det betyr kanskje at jeg må enten stå opp grytidlig eller være veldig sent oppe — ikke alltid så praktisk om man kanskje har en avtale neste dag. Spesielt om jeg må få tilsendt et viktig dokument innen ett døgn.

For å ikke snakke hvor mye det hadde begrenset meg i å gjøre grundig research av diverse fakta og påstander.

Å være uten Internett hadde faktisk gått mer utover meg profesjonelt.

Facebook hadde nok vært lettere å være uten. Jeg har «sluttet» Facebook en gang, men det varte dessverre kortere enn jeg håpet. Årsaken for det hadde svært lite med at jeg savnet Facebook — jeg hater å måtte bruke tjenesten.

Tingen er at når man er på andre siden av kloden så kan Facebook være kjekt å bruke om man vil holde kontakt med venner. Spesielt de som synes det er for vrient å holde kontakt via sms, epost eller brev.

Så det har nok ikke så mye med kommunikasjonen å gjøre, når det kommer til avhengighet, men mer med å kunne dele med andre.

Det er ofte lett å slå av en prat med noen som er på Facebook, men gjør du det via sms, epost eller brev så stilner kommunikasjonen ganske raskt, og da finner man ut hvem ens virkelige venner er.

Jeg vil våge å si at det er delingen og bli sett som gjør mange så avhengige av spesielt Facebook. Ikke at det er en enkel tjeneste å bruke, men det at alle ser at du er «sosial» og kan ta del av denne delingen.

Ikke rart så få bryr seg om hva NSA driver med.

Et bedre forsøk, og kanskje litt mer interessant, hadde nok vært å la folk bruke Internett, men ikke lov å dele noe, bare kommunisere via sms, epost og andre lukkede former for kommunikasjon.

Jeg skal nok gjøre et nytt forsøk på å avslutte Facebook, etter jeg har samlet inn alle eposter, igjen.

Vi er nok ikke avhengig av Internett, men avhengig av å dele for å late som vi har et bra liv, som der igjen blir «bekreftet» av Likes av andre «venner».

God journalistikk er ikke gratis

Når det er snakk om at man må betale for journalistikk så blir det alltid et ramaskrik om at nyheter skal være gratis. En kan kanskje tolke det som at journalister gjør en viktig jobb, selv om det er mange som elsker å hate oss.

Men det virker også som at mange tror at journalister skal kunne klare å gjøre sin jobb uten lønn. Det er det eneste yrket jeg kan komme på som er som en vanlig jobb der man er forventet å bli betalt med ren takknemlighet.

Det er jo alltid positivt å få høre at det man skrev om var en viktig sak, men det gir dessverre ikke tak over hodet og mat på bordet — en kan dessverre ikke bo i eller spise takknemlighet.

Forsøk å si til en rørlegger, at du betaler etter de har gjort jobben sin og om du er fornøyd med resultatet — eller at du betaler en eller annen gang når du har noen ekstra kroner til overs.

At jeg fortsatt balanserer mellom å være heltidsstudent og journalist merkes på lommeboka. Så det var med litt usikkerhet når Aftenposten bestemte seg for a ta betalt for tilgang online.

Du kan lese åtte artikler i uken og abonnere på avisen på ulike former. Ettersom jeg bor i Australia og må være sparsommelig valgte jeg å bare betale for Digital pakken — heldigvis til studentpris.

Selv om jeg gjerne vil spare denne månedlige summen så vil jeg også håpe at når jeg returnerer til Norge og jobber der som journalist på heltid at andre vil også ta et slikt valg. Betale for avisen jeg evt ender opp hos — så jeg kan gi min familie tak over hodet og mat på bordet.

Er det virkelig så mye å be om, å bli betalt for en jobb? Om du ikke er journalist, ville du arbeidet gratis bare for at du liker det du gjør og at folk takknemlig for det?

Behov for mer tid og snus

Om jeg ikke måtte skrive så mye akademisk stoff hadde jeg nok hatt mer tid til å publisere litt mer skriverier her. Samt produsere flere artikler for lokalvisen jeg skriver for. Men dommen har falt, for å bevise at vi kan noe må vi ha en utdannelse. Opplæring på arbeidsplassen? For noe tøv det må ha vært. Mye bedre å kaste bort tre år på universitetet enn å kunne ha tre år med praktisk læring hos en avis.

Om noen uker så vil jeg skrive ferdig en gravende artikkel om svensk snus og hva vitenskapen, ikke meninger, har å si om det. Folk kan få mene hva de vil, men når vitenskapen sier noe annet enn hva meninger sier, så kan man ikke si noe annet enn det er vitenskapen som teller. Hva den vanlige mannen i gata er knekkende likegyldig. Og om du fortsatt holder på dine meninger uten å forholde deg til fakta, føler jeg det er rettferdig å kalle deg en idiot.