journalist

Verdens beste (gratis) jobb

Det er uten tvil større muligheter for journalister å gjøre en god jobb nå enn før. Det er ikke bare lettere å komme i kontakt med kilder, men det er også lettere å beskytte disse kildene (så lenge man tar seg tid til å lære seg om teknologien som er tilgjengelig).

Og det er nok her skoen klemmer litt for pressen i øyeblikket. Det er nesten som at journalister verden over har blitt tatt på sengen. De har sovet de siste tyve årene og plutselig våknet opp til en høyteknologisk fremtid.

Å kalle hva vi går gjennom nå en krise er ikke helt feil. Men at Kathrine Aspaas vil heller kalle det for en faglig utvikling er jeg litt skeptisk til.

Vi må så klart ta tak i mulighetene teknologien har å by på. Men det er det som er litt vanskelig med teknologi. Det som kidsa elsker i dag kan de for alt vi vet hate i morgen.

Fortsatt ser vi på Twitter og blogger som viktige plattformer. Men som en av de eldste i klassen 1 så er det svært rart å være den mest ivrigste bruker av Twitter med egen blogg, når mange av kidsa i klassen ikke engang har Twitter eller aldri hatt en blogg.

En skulle tro det ville vært omvendt. Der disse snørrungene kvitrer hvert tyvende sekund og blogger hver time, mens de forsøker å lære meg hvordan denne teknologien fungerer — jeg er bare midten av tredveåra så det er sagt.

Aspaas har så klart mange gode poeng, men det smaker ganske bittert i munnen når vi blir bedt om å se på Buzz Feed som et av forbildene. En publikasjon som har gjort lister og GIF-bilder populære. Så populære at folk tror det er dette som er fremtidens journalistikk.

Skaperne av Onion News Network står bak Buzz Feed parodien ClickHole. Så det er nok vært å nevne at ikke all parodi er ment som et kompliment. Med slik parodi burde det ringe noen bjeller, at vi må være forsiktig med å bruke Buzz Feed som en mal for fremtidens journalistikk.

Om f.eks Aftenposten blir gjort om til en norsk versjon av Buzz Feed så kan man nok si at det er den siste spikeren i kista for norsk presse — vi er, kan og vet bedre enn som så!

Det verste var å lese hvor mange ganger Aspaas proklamerte, med en positivtone, at det å jobbe gratis er ikke noe å stikke nesen i været for. Om du elsker det du gjør, da gjør du det gjerne gratis, ikke sant?

Hvordan å jobbe gratis skal skape bedre journalistikk klarer jeg dessverre ikke se. Det er rett og slett ulogisk. Kanskje det er det Apple burde satse på, ikke bare gi bort sitt operativsystem gratis, men også sin maskinvare.

Gratis iPhone, iPad og Mac til folket!

Og så var Apple historie året etter.

For å ikke nevne, er ikke dette som er en del av mediakrisen? At aviser sliter med å tjene nok ved å gi bort nyheter via nettet gratis.

Dette er hva man kaller i psykologi, belønningssystem. Når vi utfører en oppgave er vi mer villig til å fullføre den og yte vårt beste om belønningen har en verdi for oss. For om belønningen har en verdi vil arbeidet vi utfører automatisk ha en verdi. Så det å tro at journalister vil med stor iver jobbe gratis er ikke bare vrøvl, men skadelig for bransjen.

Føler man seg underbetalt eller utnyttet så ser man ikke helt poenget hvorfor man skal yte sitt beste, eller gjøre jobben. Så jeg tror ikke vi vil lokke frem bedre journalistikk ved å be journalister å jobbe gratis. Og jeg tviler kidsa vil vurdere journalistikk som yrke når de er forventet å jobbe gratis. Spesielt når de heller kan lage sin egen blogg og skrive hva de selv vil uten restriksjoner.

Det vil også være den mest mislykkede reklamen. Ta utdannelse i X og sats på et yrke der du jobber gratis, men blir bare belønnet med mulig berømmelse.

Så klart, dette er jo en gullgruve for publisister. Gratis stoff de kan låne og tjene penger på, mens bloggeren er bare heldig om de får en krone for det de har skrevet. Eneste sikre belønning er kanskje en byline eller bare en sitering.

Er det noe som må fikses først så er det denne myten at om man er skribent eller journalist så jobber man gjerne gratis. Fortsatt har jeg ikke funnet en bank som gir meg penger i utbytte for Likes og antall unike treff på en artikkel jeg slengte opp på denne bloggen.

Når jeg fikk avslag etter avslag på utallige jobbsøknader valgte jeg i 2010 å satse på et yrke jeg alltid har hatt lidenskap for — journalistikk. Men etter snart fire år på skolebenken under mediakrisen, og når journalister selv skryter borgerjournalistikk og det å jobbe gratis opp i skyene er det veldig vanskelig å holde seg motivert.

Jeg var en av de som lo av journalister som gikk fra sitt yrke for å jobbe innom PR. Men med litt vemod føler jeg dette er noe jeg kanskje må vurdere. For om jeg evt en dag klarer å skrive en så god artikkel (her i min blogg) at jeg får flere hundretusen treff på en dag, så vil ikke den statistikken se til at jeg får tak over hodet og mat på bordet.

Det som vil garantere at jeg vil yte mitt beste som journalist er å få betalt for det jeg vil gjøre fulltid. På lik linje med rørleggere, elektrikere og andre yrker der man ler av folk som forventer at man skal gjøre en jobb uten betaling.

For all del. La oss snakke om hva som er innovativt og faglig utvikling. Men da må vi snakke om det på et journalistisk nivå, ta av de rosenrøde brillene og se på teknologi med argusøyne og sunn skepsis.

Vil vi virkelig skape bedre journalistikk ved å se opp til Buzz Feed?

Om vi tror dette, gjør vi ikke samme feil igjen? Tro at vi kan drive en avis på nettet som en vanlig avis. Skal vi tenke nytt for å virkelig være innovative og skape faglig utvikling må vi tenke nytt istedet for å kopiere. For vi har prøvd det å kopiere, når vi kopierte oss selv til nettet, og det gikk så som så.

Om målet er flest Likes, da er nok Buzz Feed perfekt som modell. Men mange Likes betyr ikke at det er god journalistikk.

Uansett valg, der vi håper på profitt, stabilitet og kvalitet, så kan vi ikke ha et ledd i produksjonen som er villig eller oppmuntret til å jobbe gratis. For det er som et godt, gammelt ordtak sier, man får det man betaler for.

De jeg har møtt som har uvillig gjort arbeid uten å få betalt, men gjort det for at de trenger erfaringen, så har de samme historie å fortelle. De gjorde ikke sitt aller beste, for hvorfor skulle de det når de ikke fikk betalt for det, har jeg blitt fortalt om og om igjen.

Når etablerte journalister heier frem Buzz Feed og gratis arbeid er det ikke så underlig at det eksisterer en mediakrise.

NB: Jeg ser så klart ironien at jeg tok tiden til å skrive dette uten å få betalt. Som beviser det Aspaas sier, at vi som har ord som yrke elsker det så mye at vi ofte gjør det gratis. Men vi må ha en balanse. Det kommer til et punkt der man kan ikke forvente at man kan gjøre alt gratis bare for at man har lidenskap for det. At noen setter ser ned og bruker tid til å skape noe gratis burde bare bli sett på som en bonus. Dessverre så forventes det at skribenter og journalister skal se på betaling som en bonus, og gratis arbeid som en selvfølge. Det er ikke faglig utvikling, men faglig tilbakegang.


  1. Når jeg ikke blogger eller er skriver for lokalavisen Westender, bruker jeg tiden på å fullføre en bachelorgrad i journalistikk. 

Et råd til alle journalist studenter

Om du noen gang blir tilbudt muligheten å bli publisert i en avise når du studerer journalistikk og aspirerer å bli journalist, grip sjansen umiddelbart.

For det viktigste du gjør under studietiden er å bygge opp en portofolio. Møter du opp på et intervjue etter å ha fullført din utdannelse uten en portofolio still du ekstremt svakt.

Men, tilbake til det å bli tilbudt en mulighet a bli publisert.

Takker du ja er det utrolig viktig at du også leverer noe. Ikke si ja og ikke gjør noe med det. Det er svært respektløst og viser at du kanskje ikke er en journalist avisen kan stole på.

Selv er jeg en av nettredaktørene hos Westender og har gitt noen sjansen å bli publisert. Fortsatt venter jeg på svar og har kommet til punktet der jeg ikke for venter noe av de jeg stolte på og ga en sjanse.

Jeg håper for all del at de aldri bruker meg som referanse, for det er svært viktig for fremtidige arbeidsgivere å vite.

Som journalist er det viktig at du ikke sløser både din og andres tid. Så det er svært viktig å finne ut av hvor mye arbeid og ansvar du kan ta på deg.

Har du tatt på deg for mye ansvar må du stå frem om dette så tidlig som mulig. Å tie om det kan fort gjøre ting vanskelig for mange.

Å være journalist handler ikke bare om å publisere nyheter. Det handler også om å være ansvarsfull. Sekundet noen mister tillit til deg kan det være kjørt.

Heim til Noreg

Det skjedde litt sånn plutselig kan du si. Planen var jo alltid at vi evt skulle flytte tilbake til Norge. Men at det skjedde så raskt var jo litt uventet.

Det er faktisk bedre at vi tar sjansen nå enn å vente noen år til. Jeg blir endelig ferdig med utdannelsen min i slutten av dette året, så det er ypperlig å ta i mot diplomet og pakke sekken, for så å flytte hjem til Norge.

De verste tingene er unnagjort. Oppsigelse av leieavtalen er i boks og flybillettene har blitt bestilt. Nå gjelder det bare å få slengt en masse dritt og håpe at vi tar med et ganske så lite flyttelass.

Det var i 2005 jeg flyttet fra Norge til Sverige. Jobbmarkedet var håpløst i Norge, som vanlig, for noen uten noe særlig utdannelse. Etter å ha oppdaget at å finne en god jobb i Sverige var nesten verre så endte jeg opp i Nederland i 2007. Traff min Australske kone der. Vi bestemte å fornye oss ved å dra til Australia i 2009 — midt under finanskrisen.

Det var heller et dumt valg, økonomisk sett. Men, det betydde at jeg kunne begynne på bar bakke. Ta en høyskole utdannelse mens jeg jobber meg opp litt erfaring innom journalistikk.

Slutten av 2014 vil jeg ankomme Oslo med en bachelorgrad i journalistikk (med spesialisering i historie og internasjonal politikk) og en (forhåpentligvis) god portofolio. Så når jeg søker jobb vil jeg ikke bare kunne henvise til erfaring, men også en utdannelse.
Tvi, tvi.

For mye teori i skolen

Teori er viktig for å kunne forstå hvorfor man gjør noe og hvordan man kan gjøre noe bedre. Men for mye teori kan ofte bli for mye av det gode.

I osloby kunne man lese forrige uke om Hulda Holdtvedt som ikke fikk fri noen timer for å kunne besøke videregående skoler under skolevalget.

Jeg synes det er utrolig rigid og dårlig gjennomtenkt. Jeg lærer mer av en dag med politikk enn en dag på skolen, sier 14-åringen, som er aktiv i Grønn Ungdom.

Utdannelse er unektelig viktig, men samfunnet har endret seg. Det er mer vanlig at det er forventet at man har en utdannelse, men når fokuset fortsatt er hovedsaklig teori er man lite forberedt etter utdanningen.

Dette skaper igjen et annet dilemma for studenter. De er ofte forventet å vise til yrkeserfaring. Mangler man dette kan ofte en utdannelse være null verdt.

Det er forventet at jeg som journalist har minimum en bachelorgrad i journalistikk, men den utdannelsen er hovedsaklig sett på som en formalitet. For det som teller syvende og sist er yrkeserfaring.

Under studiet, mellom utallige essayer og prøver, har jeg virket som frilansjournalist. Hovedsaklig som journalist og kronikør for Westender. Dette for å kunne bygge opp en solid portefølje med artikler og kronikker som vil bære mer tyngde enn min utdannelse.

Hva jeg har lært så langt under min utdannelse har vært svært viktig, men ikke på langt nær så viktig som når jeg har arbeidet som journalist.

Yrkeserfaringen har vært så viktig at jeg vil våge å påstå at en utdannelse i journalistikk med mer fokus på praksis kunne lett bli kortet ned til et ettårs studium, kanskje to år for å være sikker.

Selv om jeg liker filosofi og føler det er et viktig fag, synes jeg at følgende sitat fra Fredrik II av Preussen gjenspeiler hvor ineffektivt for mye teori (i skolen) er.

Om jeg ønsket å straffe en provins, ville jeg latt den bli styrt av filosofer.

Ta deg fri

Jeg trodde aldri jeg skulle bli en slik person. For ofte har jeg ledd av de som sier de må jobbe overtid hele tiden eller bruker litt av helgen sin for å jobbe.

Nå er det min tur å le av meg selv — eller gråte kanskje?

Denne helgen vil være jobb fri, på en måte. Må bare se over en tekst jeg skrev tidligere i dag.

Hørtes ikke helt bra ut det der. Hadde planlagt å ikke jobbe denne helgen, men igjen klarer jeg ikke unngå det.

Kanskje jeg skal se over teksten nå, mens jeg allerede er våken?

Det er ikke lett når ens hoved oppgave er å skrive og når man virkelig elsker å gjøre det en gjør.

Men det er heldigvis langhelg, så jeg kan nok tillate meg litt koseskriving før jeg nyter helgen. Først med litt søvn, så kanskje med å ta noen bilder.

Nyt helgen dere!

Et år med potensielt kaos

Jeg har en følelse at dette kan bli et ganske så kaotisk år. Ikke bare akademisk, men sånn generelt. Dette er siste året på universitet og jeg må se til at rotehuene der har gitt meg korrekt informasjon angående valg av riktig fag for å få korrekt studiepoeng for gjeldende hovedfag og spesialiseringer.

Men det er så mye annet som må klaffe. Spesielt etter jeg står der med det forbaskete diplomet i hånden. Neste ledd er jo da at jeg enten har en jobb som venter, at vi har nok penger til å flytte til Norge ingen uventede ekstrakostnader.

Ingen har merket at jeg er ganske stresset pga det, men der igjen, så har jeg en rar evne å alltid se avslappet ut. Kanskje for at til et vist punkt så rykker jeg litt på skuldrene å trasker fremover uansett hvor enn stresset jeg er.

Det er så klart verdt det å streve fremover, men det betyr ikke at det ikke blir et sant helvete fremover.

En uke uten Internett eller sosiale medier

Det har vært ganske populært den siste tiden å diskutere vårt forbruk av Internett, mer spesifikt, sosiale medier. Vi er avhengige og kaster bort tiden vår sier noen eksperter og sofafilosofer.

De har nok rett. Det er nok noen der ute som går fra å være ivrig bruker til mulig misbruker. Men det er kanskje litt ekstremt å se på alle brukere som misbrukere — og det er kanskje også viktig å skille mellom sosiale medier og Internett.

Videoen som ble postet av Netcom er ganske så interessant — No Internet Week. Der tar de for seg de som bruker det daglig på jobb og de som bruker det hovedsaklig for sosiale mediers skyld.

En uke uten sosiale medier vil jeg tro skulle ikke vært for vanskelig. Etter noen dager hadde jeg nok vært svært nysgjerrig på hva som blir diskutert på Twitter og ikke kunne oppdatere mine to blogger hadde nok vært litt kjipt.

Det aller vanskeligste hadde vært faktisk å ikke kunne gjøre min jobb som journalist. Der er jeg svært avhengig av å kunne sende epost til personer som ikke er i samme by eller er på andre siden av kloden. Så klart, jeg kan bruke telefon, men det betyr kanskje at jeg må enten stå opp grytidlig eller være veldig sent oppe — ikke alltid så praktisk om man kanskje har en avtale neste dag. Spesielt om jeg må få tilsendt et viktig dokument innen ett døgn.

For å ikke snakke hvor mye det hadde begrenset meg i å gjøre grundig research av diverse fakta og påstander.

Å være uten Internett hadde faktisk gått mer utover meg profesjonelt.

Facebook hadde nok vært lettere å være uten. Jeg har «sluttet» Facebook en gang, men det varte dessverre kortere enn jeg håpet. Årsaken for det hadde svært lite med at jeg savnet Facebook — jeg hater å måtte bruke tjenesten.

Tingen er at når man er på andre siden av kloden så kan Facebook være kjekt å bruke om man vil holde kontakt med venner. Spesielt de som synes det er for vrient å holde kontakt via sms, epost eller brev.

Så det har nok ikke så mye med kommunikasjonen å gjøre, når det kommer til avhengighet, men mer med å kunne dele med andre.

Det er ofte lett å slå av en prat med noen som er på Facebook, men gjør du det via sms, epost eller brev så stilner kommunikasjonen ganske raskt, og da finner man ut hvem ens virkelige venner er.

Jeg vil våge å si at det er delingen og bli sett som gjør mange så avhengige av spesielt Facebook. Ikke at det er en enkel tjeneste å bruke, men det at alle ser at du er «sosial» og kan ta del av denne delingen.

Ikke rart så få bryr seg om hva NSA driver med.

Et bedre forsøk, og kanskje litt mer interessant, hadde nok vært å la folk bruke Internett, men ikke lov å dele noe, bare kommunisere via sms, epost og andre lukkede former for kommunikasjon.

Jeg skal nok gjøre et nytt forsøk på å avslutte Facebook, etter jeg har samlet inn alle eposter, igjen.

Vi er nok ikke avhengig av Internett, men avhengig av å dele for å late som vi har et bra liv, som der igjen blir «bekreftet» av Likes av andre «venner».

Alle burde lære å strikke

Kanskje vi alle skal lære å kjøre skateboard, eller sykle BMX? Det får oss til å se gatene våre på en helt annerledes måte. Nei, jeg tror alle burde lære filosofi. Det hadde vært kjekt. Forbedre våre debatter og kanskje gjøre oss mer filosofiske. Vi kan også lære oss urdu, for det er jo kjekt å kunne språk, eller?

Du ser kanskje hva jeg forsøker å si her, eller nærmere, kritisere? Denne idiotien at alle burde lære å kode.

Det er ingen tvil om at om du jobber innom IT at å kunne litt koding kan være kjekt. Men hvor kjekt det er for yrker som har svært lite med IT å gjøre kan det å lære seg koding bli fort en bjørnetjeneste i seg selv.

Det er jo ganske søtt at de som kan litt kode eller jobber med det daglig er så ivrige og glad i det at de vil dele det med seg. Men de burde kanskje ta et skritt utenfor sin lille boble for å se og så forstå at ikke alle har brukt for denne kunnskapen. For noen er den så unyttig at det å lære det er bortkastet tid. På samme nivå at jeg tviler de som kan koding har bruk for å kunne strikke.

En av de mest sprøeste argumentene jeg har sett så langt er det som dukket opp på Fleisboka når jeg våget å si at alle ikke trenger å kunne koding.

Problemløsning, analytisktenking, tekstforståelse og engelskkunnskaper.

Jeg vil igjen våge å påstå at man kan fint lære problemløsning, analytisktenking, tekstforståelse og engelsk uten å måtte lære seg koding. Vi har klart dette fint før koding eksisterte, så jeg tror vi vil fortsette å lære slike ting uten å måtte også lære koding.

Jeg tviler at en sykepleier har mye bruk for å kunne kode for å ta seg hånd om folk. Og det er meg helt likegyldig om rørleggeren som fikser min vannlekkasjen kan kode. Da jeg har stor tillit til at vannlekkasjen kan fint løses uten å vite hvordan man fikser feil i en kode.

Jeg kan flere språk, men det er språk jeg bruker ofte og har bruk for. Det hadde nok vært interessant å lære urdu, men om jeg har bruk for det er en annen sak. Den tiden jeg hadde brukt på lære urdu kunne fint bli brukt på en kunnskap jeg faktisk vil bruke.

Men, selv om jeg ikke kan urdu så vet jeg faktisk at det er et språk som eksisterer, og det er kanskje det som er mer viktig og mer enn nok for de fleste — at de vet at koding finnes og hva det brukes til. Så kan det være opp til alle og en hver om de vil lære mer om det.

Selv kan jeg litt HTML, litt CSS og koding for BASH. Har også kodet litt på Psion plattformen. Så jeg kan litt koding. Men har det hatt noen effekt på mine kunnskaper om datamaskiner, operativsystem og programvare, hvordan man bruker disse? Svært lite om jeg skal være helt ærlig. Og de tingene som ikke har noe med datamaskiner å gjøre har det hatt nulleffekt. Jeg kan ikke si det å kunne kode har gjort meg til en bedre journalist.

Det er kjekt å vite hva som eksisterer, men skal du bruke tid på å lære noe, gjør det med noe du har bruk for og har interesse for. Ikke lær noe for at noen sier du burde kunne det.

Om det er noe du som journalist burde vurdere, så er det å lære Markdown. Det har vi (journalister) mer bruk for enn å kunne lage små ubrukelig programmer — for de er det nok av på nettet.