journalistikk

Det ble stille gitt

Jeg lovet skriverier en stund tilbake, men det gikk ikke helt som planlagt. Det er lett å love for mye når en er ivrig og glemmer helt udyret som lusker på en i skyggene. Udyret jeg kaller Akademia.

Rett rundt hjørnet dukket det plutselig opp. Det bet seg fast i beinet mitt. Slet meg ned på bakken. Så gikk det rett i strupen på meg. Fikk skikkelig tak rundt halsen. Blodet sprutet.

Nå så bare gnager det i ny og ne på min råtne kropp. Det nekter å gi slipp. Hver gang jeg forsøker å krype vekk glefser det og så biter seg fast.

Et jævla beist som burde drepes på stedet.

Det er slik jeg føler det når jeg svinger inom universitetet. Ikke annet en bortkastet tid, men jeg har bare 9 uker igjen og så er jeg fri fra dette helvetet de prøver å få meg til å tro er en utdannelse.

Heldigvis er jeg ikke bitt av mastersyken.

Advertisements

Verdens beste (gratis) jobb

Det er uten tvil større muligheter for journalister å gjøre en god jobb nå enn før. Det er ikke bare lettere å komme i kontakt med kilder, men det er også lettere å beskytte disse kildene (så lenge man tar seg tid til å lære seg om teknologien som er tilgjengelig).

Og det er nok her skoen klemmer litt for pressen i øyeblikket. Det er nesten som at journalister verden over har blitt tatt på sengen. De har sovet de siste tyve årene og plutselig våknet opp til en høyteknologisk fremtid.

Å kalle hva vi går gjennom nå en krise er ikke helt feil. Men at Kathrine Aspaas vil heller kalle det for en faglig utvikling er jeg litt skeptisk til.

Vi må så klart ta tak i mulighetene teknologien har å by på. Men det er det som er litt vanskelig med teknologi. Det som kidsa elsker i dag kan de for alt vi vet hate i morgen.

Fortsatt ser vi på Twitter og blogger som viktige plattformer. Men som en av de eldste i klassen 1 så er det svært rart å være den mest ivrigste bruker av Twitter med egen blogg, når mange av kidsa i klassen ikke engang har Twitter eller aldri hatt en blogg.

En skulle tro det ville vært omvendt. Der disse snørrungene kvitrer hvert tyvende sekund og blogger hver time, mens de forsøker å lære meg hvordan denne teknologien fungerer — jeg er bare midten av tredveåra så det er sagt.

Aspaas har så klart mange gode poeng, men det smaker ganske bittert i munnen når vi blir bedt om å se på Buzz Feed som et av forbildene. En publikasjon som har gjort lister og GIF-bilder populære. Så populære at folk tror det er dette som er fremtidens journalistikk.

Skaperne av Onion News Network står bak Buzz Feed parodien ClickHole. Så det er nok vært å nevne at ikke all parodi er ment som et kompliment. Med slik parodi burde det ringe noen bjeller, at vi må være forsiktig med å bruke Buzz Feed som en mal for fremtidens journalistikk.

Om f.eks Aftenposten blir gjort om til en norsk versjon av Buzz Feed så kan man nok si at det er den siste spikeren i kista for norsk presse — vi er, kan og vet bedre enn som så!

Det verste var å lese hvor mange ganger Aspaas proklamerte, med en positivtone, at det å jobbe gratis er ikke noe å stikke nesen i været for. Om du elsker det du gjør, da gjør du det gjerne gratis, ikke sant?

Hvordan å jobbe gratis skal skape bedre journalistikk klarer jeg dessverre ikke se. Det er rett og slett ulogisk. Kanskje det er det Apple burde satse på, ikke bare gi bort sitt operativsystem gratis, men også sin maskinvare.

Gratis iPhone, iPad og Mac til folket!

Og så var Apple historie året etter.

For å ikke nevne, er ikke dette som er en del av mediakrisen? At aviser sliter med å tjene nok ved å gi bort nyheter via nettet gratis.

Dette er hva man kaller i psykologi, belønningssystem. Når vi utfører en oppgave er vi mer villig til å fullføre den og yte vårt beste om belønningen har en verdi for oss. For om belønningen har en verdi vil arbeidet vi utfører automatisk ha en verdi. Så det å tro at journalister vil med stor iver jobbe gratis er ikke bare vrøvl, men skadelig for bransjen.

Føler man seg underbetalt eller utnyttet så ser man ikke helt poenget hvorfor man skal yte sitt beste, eller gjøre jobben. Så jeg tror ikke vi vil lokke frem bedre journalistikk ved å be journalister å jobbe gratis. Og jeg tviler kidsa vil vurdere journalistikk som yrke når de er forventet å jobbe gratis. Spesielt når de heller kan lage sin egen blogg og skrive hva de selv vil uten restriksjoner.

Det vil også være den mest mislykkede reklamen. Ta utdannelse i X og sats på et yrke der du jobber gratis, men blir bare belønnet med mulig berømmelse.

Så klart, dette er jo en gullgruve for publisister. Gratis stoff de kan låne og tjene penger på, mens bloggeren er bare heldig om de får en krone for det de har skrevet. Eneste sikre belønning er kanskje en byline eller bare en sitering.

Er det noe som må fikses først så er det denne myten at om man er skribent eller journalist så jobber man gjerne gratis. Fortsatt har jeg ikke funnet en bank som gir meg penger i utbytte for Likes og antall unike treff på en artikkel jeg slengte opp på denne bloggen.

Når jeg fikk avslag etter avslag på utallige jobbsøknader valgte jeg i 2010 å satse på et yrke jeg alltid har hatt lidenskap for — journalistikk. Men etter snart fire år på skolebenken under mediakrisen, og når journalister selv skryter borgerjournalistikk og det å jobbe gratis opp i skyene er det veldig vanskelig å holde seg motivert.

Jeg var en av de som lo av journalister som gikk fra sitt yrke for å jobbe innom PR. Men med litt vemod føler jeg dette er noe jeg kanskje må vurdere. For om jeg evt en dag klarer å skrive en så god artikkel (her i min blogg) at jeg får flere hundretusen treff på en dag, så vil ikke den statistikken se til at jeg får tak over hodet og mat på bordet.

Det som vil garantere at jeg vil yte mitt beste som journalist er å få betalt for det jeg vil gjøre fulltid. På lik linje med rørleggere, elektrikere og andre yrker der man ler av folk som forventer at man skal gjøre en jobb uten betaling.

For all del. La oss snakke om hva som er innovativt og faglig utvikling. Men da må vi snakke om det på et journalistisk nivå, ta av de rosenrøde brillene og se på teknologi med argusøyne og sunn skepsis.

Vil vi virkelig skape bedre journalistikk ved å se opp til Buzz Feed?

Om vi tror dette, gjør vi ikke samme feil igjen? Tro at vi kan drive en avis på nettet som en vanlig avis. Skal vi tenke nytt for å virkelig være innovative og skape faglig utvikling må vi tenke nytt istedet for å kopiere. For vi har prøvd det å kopiere, når vi kopierte oss selv til nettet, og det gikk så som så.

Om målet er flest Likes, da er nok Buzz Feed perfekt som modell. Men mange Likes betyr ikke at det er god journalistikk.

Uansett valg, der vi håper på profitt, stabilitet og kvalitet, så kan vi ikke ha et ledd i produksjonen som er villig eller oppmuntret til å jobbe gratis. For det er som et godt, gammelt ordtak sier, man får det man betaler for.

De jeg har møtt som har uvillig gjort arbeid uten å få betalt, men gjort det for at de trenger erfaringen, så har de samme historie å fortelle. De gjorde ikke sitt aller beste, for hvorfor skulle de det når de ikke fikk betalt for det, har jeg blitt fortalt om og om igjen.

Når etablerte journalister heier frem Buzz Feed og gratis arbeid er det ikke så underlig at det eksisterer en mediakrise.

NB: Jeg ser så klart ironien at jeg tok tiden til å skrive dette uten å få betalt. Som beviser det Aspaas sier, at vi som har ord som yrke elsker det så mye at vi ofte gjør det gratis. Men vi må ha en balanse. Det kommer til et punkt der man kan ikke forvente at man kan gjøre alt gratis bare for at man har lidenskap for det. At noen setter ser ned og bruker tid til å skape noe gratis burde bare bli sett på som en bonus. Dessverre så forventes det at skribenter og journalister skal se på betaling som en bonus, og gratis arbeid som en selvfølge. Det er ikke faglig utvikling, men faglig tilbakegang.


  1. Når jeg ikke blogger eller er skriver for lokalavisen Westender, bruker jeg tiden på å fullføre en bachelorgrad i journalistikk. 

Vi lider av utdannelsesyken

Vi risikerer å komme i en situasjon der du må være ingeniør for å kjøre brøytebilen, sier Anne-Kari Bratten i Spekter.

Aftenposten har skrevet i det siste om hva som blir kalt mastersyken. Jeg vil ta det ett skritt lenger å kalle denne utviklingen for utdannelsesyken.

Dette er egentlig ikke noe nytt som har plutselig dukket opp i det siste. Har man vært noenlunde observant så er det noe som har skjedd sakte men sikkert de siste 15 årene. For de siste 15 årene eller noe har jeg spøkt om at man trenger snart en universitetsutdannelse for å sitte i kassa på Rimi.

I noen yrker er det uten tvil behov for å minst ha en bachelorgrad for å vise at man kan utføre en god jobb, men i andre kan det rett og slett være bortkastet tid.

Mens jeg har jobbet for en lokalavis i Brisbane har jeg også studert journalistikk. I slutten av dette året vil jeg, om alt går etter plan, stå på scenen og motta min bachelorgrad i journalstikk. Noe jeg ikke er redd for a kalle for veldig dyrt dasspapir.

Jeg har lært mye bra under forelesningene, men jeg har lært så mye mer om journalistikk når jeg har faktisk jobbet som journalist.

Erfaringen jeg har fått hos lokalavisen er noe du ikke kan få ved å sitte i en nitrist forelesning eller med hodet hengende over ei bok. Journalistikk er et yrke som man kan bare lære ved å bli slengt ut i det.

Som f.eks å lære å svømme. Man kan sikkert lese seg til teorien bak hvordan man kan bli en god svømmer, men man vil ikke lære å svømme før man faktisk begynner å svømme.

Samme erfaring har jeg fra min korte periode som frisør. Vi begynte med litt teori, men 90% av opplæringen bestod av å gjøre praktisk arbeid.

Så det er ikke helt rettferdig at vi fokuserer bare på mastergraden og klasser den som unyttig. For, som sagt, i visse yrker er den svært nyttig, men i andre yrker er ofte utdannelse generelt svært unyttig og ofte bortkastet tid.

Journalistikk er stadig under forandring. Nesten like mye som IT. Som resulterer i at om du fokuserer bare på utdannelse, så må du ofte etterutdanne deg når du har gått ferdig og søker jobb. Noe de som arbeider innom IT er godtkjent med.

Det er på tide vi aksepterer at en utdannelse er ikke annet enn en utdannelse i kunnskap. Vi må slutte å behandle utdannelse som en praksisplass som garanterer jobb etter man står der med vitnemålet i hånden, for det gjør den aldeles ikke.

For det er ikke min utdannelse i journalistikk som vil se til at jeg får meg jobb som journalist når jeg returnerer til Norge i slutten av året, det er min portefølje som vil gjøre det.

Noen blir rike og andre eter drit og dør

I boken Generation of Swine finner man en av Hunter S. Thompsons kjente sitar, it’s a strange world. Some get rich and others eat shit and die.

Det kan virke litt brutalt å si noe slikt, men Hunter S. Thompson var ikke den personen som pyntet på sannheten. Det var det som gjorde ham så unik. Ingen kompromiss.

Ærlighet over alt annet.

Boken ble publisert i 1998, men sitatet kan nok betegnes som en evig sannhet. En sannhet som antageligvis ikke vil endre seg de neste årene som kommer.

Vi mennesker er rare sådan. Visse ting endrer vi med glede når vi ser hvor feil noe er, men andre ting klarer vi bare ikke endre. Ikke for at vi ikke vil, men for at vi er for glad i å ta tak i ting med silkehansker.

Når vi forsøker å ta tak i noe så blir det ofte ganske krampaktig, så ender med å tryne med stor blest. Ikke for at vi gjorde noe feil, men for at vi ikke var villig til å gå langt nok.

At folk ender opp som svindlere, og rike sådan, er ikke bare for at de er svin, men for at de vet det fungerer, og at resten vil bare se på uten å løfte en finger.

Vi kan sitte der med all den gode samvittigheten i verden, stryke vårt blodsprengte ego og bedyre at vi i det minste har god samvittighet, men hva spiller det for rolle om det ikke gir fremgang?

Og det er dette som gjør denne mediakrisen så absurd. Noe må gjøres, men lite skjer.

Ellipsen ovenfor representerer ca 510 ord med tekst om hvordan media og lesere har begge trynet i gruset når det kommer til denne krisen som skjer verden over.

Årsaken at jeg unnlater den teksten er for at det er lite hensikt å snakke om det egentlig.

Mediakrisen i Norge er minimal sammenlignet med hva jeg ser her i Australia, men det er samme problem. Istedet for å finne ut hvordan å løse problemet så blir lite gjort.

Journalister blir sparket i alle retninger fordi pressen ser ut til å tro at det er nedskjæringer som er løsningen istedet for å tenke nytt.

For å øke arbeidsledighet har alltid vært en god måte å styrke et lands og et selskaps økonomi … istedet for å ta ett skritt tilbake, få en oversikt av hva som ikke fungerer.

Hunter S. Thompson hadde rett. Dette er en rar verden. Noen blir rike og andre eter drit og dør. Noe vi aksepterer, så lenge det ikke er vi som eter drit. Og må vi eter drit så sier vi til oss selv at det er bare slik det er. Eller så har vi spist så mye dritt at vi ikke vet noe bedre.

For å sitere en annen god journalist, Edward R. Murrow,
Good night,
and good luck.

Ikke lenge igjen

Det er bare noen uker igjen av denne terminen. Hva som følger håper jeg blir en god ferie fra akademia.

Ferie og ferie fru Blom.

Den første uken blir nok uten tvil brukt til dagdriveri med god samvittighet. Hva som følger så er nok at jeg blir litt mer aktiv hos Westender.

Er jo ganske ironisk når en ser på en jobb som ferie, men de som har vært innom akademia vil nok forstå dette uten problem.

Å ta til seg ny kunnskap er utrolig spennende og nyttig, men måten det er lagt opp på kan nok debatteres hvor effektivt og verdigfullt det er.

At studenter ofte klager over å gå på skole, år ut og år inn, burde være en indikasjon på at dette ikke bare er ungdom som bare skolelei.

Men gjør vi noe med det? Neida, vi sier til dem at dette er noe vi også måtte slite oss gjennom. Slik er det og vil alltid være.

Har man en slik holdning når en eier et selskap så er jo dette det perfekte eksempel på hvordan man kan fort havne sist i markedet man konkurrerer i.

Heldigvis har jeg bare en termin etter denne er klar. Og den vil nok komme fortere en svint.

Plutselig etter uker med skrevne artikler og lange netter med min PS3, så sitter jeg der, hører på en professor mens jeg river meg i håret pga frustrasjon.

Liberate tutame ex inferis.

Et råd til alle journalist studenter

Om du noen gang blir tilbudt muligheten å bli publisert i en avise når du studerer journalistikk og aspirerer å bli journalist, grip sjansen umiddelbart.

For det viktigste du gjør under studietiden er å bygge opp en portofolio. Møter du opp på et intervjue etter å ha fullført din utdannelse uten en portofolio still du ekstremt svakt.

Men, tilbake til det å bli tilbudt en mulighet a bli publisert.

Takker du ja er det utrolig viktig at du også leverer noe. Ikke si ja og ikke gjør noe med det. Det er svært respektløst og viser at du kanskje ikke er en journalist avisen kan stole på.

Selv er jeg en av nettredaktørene hos Westender og har gitt noen sjansen å bli publisert. Fortsatt venter jeg på svar og har kommet til punktet der jeg ikke for venter noe av de jeg stolte på og ga en sjanse.

Jeg håper for all del at de aldri bruker meg som referanse, for det er svært viktig for fremtidige arbeidsgivere å vite.

Som journalist er det viktig at du ikke sløser både din og andres tid. Så det er svært viktig å finne ut av hvor mye arbeid og ansvar du kan ta på deg.

Har du tatt på deg for mye ansvar må du stå frem om dette så tidlig som mulig. Å tie om det kan fort gjøre ting vanskelig for mange.

Å være journalist handler ikke bare om å publisere nyheter. Det handler også om å være ansvarsfull. Sekundet noen mister tillit til deg kan det være kjørt.

Det må da værra lov

Å bo i et land der du skal ofre alt for jobben og fagforeninger er like hatet som de var i USA da Jimmy Hoffa ble drept tærer på tålmodigheten.

Du skal helst jobbe overtid, ubetalt så klart, kare deg til jobb selv om du har 40 i feber og gi slipp på fritiden din.

Heldigvis er dette noe en kan drite loddrett i som frilanser. I dag lå jeg på latsiden med god samvittighet.

Stod ikke opp før ni på morgenen. Laget meg en kopp kaffe som jeg nøt med litt snus. Leste litt nyheter online, spilte litt på min iPhone, støvsugde litt og så gjorde jeg oppvasken. Så jeg var ikke helt udugelig.

Av og til må man kunne ta seg frihet til å faktisk ha litt frihet. I morgen derimot er det jobbing som gjelder. Skrive ferdig en artikkel for lokalavisen.

Kanskje gjøre flere forberedinger for mine G20 artikler. Ja, det er korrekt, jeg har fått ansvaret for å dekke G20 for lokalavisen. Det kan jo bli spennende.

Ble også litt distrahert av Facebook når jeg så noen hadde postet en link til en tekst om at alle burde lære koding. NEI! Slutt med det forbanna tullet! Det er jo bra du elsker det du gjør, men det betyr ikke alle har nytte av å kunne det.

Jeg elsker journalistikk, men jeg går ikke rundt og tror at det er noe alle må kunne noe om for da blir de så mye flinkere og smartere — tøv!

Ta dere en bolle og slapp av folkens.

Inspirasjon og etterlikning er to forskjellige ting

Når man forteller hvem eller hva som er ens inspirasjon vil de fleste få en aha-opplevelse. Det skjer når de kjenner igjen likhetstrekk i hva du skaper og hva som har inspirert deg, men ser at du har klart å fostre din egen, unike måte å uttrykke deg på.

Som journalist så vil man, når man har blitt dyktig nok, evt ha skapet sin egen skriftlige stemme.

Men sier du derimot at du drar inspirasjon fra Hunter S. Thompson og hans stil, gonzo-journalistikk, da begynner dessverre ting å bli problematisk ganske raskt.

Først og fremst, mange av de store tilhengerne av Hunter S. Thompson forguder ham så mye at det nesten er blasfemi å si at man er inspirert av hans skrivestil. Det er greit at du liker hva han har skrevet, men å innrømme at man er inspirert av det er ikke greit av en eller annen uforklarlig årsak.

Neste problem er at de som derimot aksepterer at man er inspirert av Hunter S. Thompson forventer at man oppfører seg som en blåkopi av ham. Man skal være like vill, bruke kopiøse mengder av narkotiske stoffer, ulovlige og lovlige, og man må skrive eksakt som ham — ellers er man ikke verdig å si at man er inspirert av Hunter S. Thompson.

Dette skaper litt av et dilemma. Egentlig, for å være korrekt, skaper det faktisk to dilemmaer.

Det at man ikke skal få være inspirert av Hunter S. Thompson er ren Jantelov mentalitet. Og stikk i strid med hvorfor Hunter S. Thompson skrev som han gjorde. Det var nettopp for å skrive det han ville, uten å måtte gjøre som alle andre, at gonzo-journalistikk kom til å eksistere.

Men kanskje det verste er jo at man forventes å bli en blåkopi av Hunter S. Thompson om man er inspirert av ham. Det er jo ikke annet enn latskap og nærmest plagiering om det er slik det skal være.

Det finnes ikke noe verre enn å lese noe som tydeligvis er etterliknelse av noen. Det er det samme når man sier at det finnes to måter å være kul på — de som er kule og de som later som å være kule.

Du vil ikke finne en eneste skribent som ikke er inspirert av andre skribenter. Leter man nøye nok kan man finne hint av likheter, men det mest essensielle er jo at skribenten har sin egen stemme, sin egen måte å uttrykke seg på.

Neste gang du hører noen er inspirert av Hunter S. Thompson, Stephen King eller William Gibson, betyr det ikke at de forsøker å skrive eksakt som dem, men ta essensen i deres måte å uttrykke seg på, så for å skape sin egen skriftlige stemme.