media

Verdens beste (gratis) jobb

Det er uten tvil større muligheter for journalister å gjøre en god jobb nå enn før. Det er ikke bare lettere å komme i kontakt med kilder, men det er også lettere å beskytte disse kildene (så lenge man tar seg tid til å lære seg om teknologien som er tilgjengelig).

Og det er nok her skoen klemmer litt for pressen i øyeblikket. Det er nesten som at journalister verden over har blitt tatt på sengen. De har sovet de siste tyve årene og plutselig våknet opp til en høyteknologisk fremtid.

Å kalle hva vi går gjennom nå en krise er ikke helt feil. Men at Kathrine Aspaas vil heller kalle det for en faglig utvikling er jeg litt skeptisk til.

Vi må så klart ta tak i mulighetene teknologien har å by på. Men det er det som er litt vanskelig med teknologi. Det som kidsa elsker i dag kan de for alt vi vet hate i morgen.

Fortsatt ser vi på Twitter og blogger som viktige plattformer. Men som en av de eldste i klassen 1 så er det svært rart å være den mest ivrigste bruker av Twitter med egen blogg, når mange av kidsa i klassen ikke engang har Twitter eller aldri hatt en blogg.

En skulle tro det ville vært omvendt. Der disse snørrungene kvitrer hvert tyvende sekund og blogger hver time, mens de forsøker å lære meg hvordan denne teknologien fungerer — jeg er bare midten av tredveåra så det er sagt.

Aspaas har så klart mange gode poeng, men det smaker ganske bittert i munnen når vi blir bedt om å se på Buzz Feed som et av forbildene. En publikasjon som har gjort lister og GIF-bilder populære. Så populære at folk tror det er dette som er fremtidens journalistikk.

Skaperne av Onion News Network står bak Buzz Feed parodien ClickHole. Så det er nok vært å nevne at ikke all parodi er ment som et kompliment. Med slik parodi burde det ringe noen bjeller, at vi må være forsiktig med å bruke Buzz Feed som en mal for fremtidens journalistikk.

Om f.eks Aftenposten blir gjort om til en norsk versjon av Buzz Feed så kan man nok si at det er den siste spikeren i kista for norsk presse — vi er, kan og vet bedre enn som så!

Det verste var å lese hvor mange ganger Aspaas proklamerte, med en positivtone, at det å jobbe gratis er ikke noe å stikke nesen i været for. Om du elsker det du gjør, da gjør du det gjerne gratis, ikke sant?

Hvordan å jobbe gratis skal skape bedre journalistikk klarer jeg dessverre ikke se. Det er rett og slett ulogisk. Kanskje det er det Apple burde satse på, ikke bare gi bort sitt operativsystem gratis, men også sin maskinvare.

Gratis iPhone, iPad og Mac til folket!

Og så var Apple historie året etter.

For å ikke nevne, er ikke dette som er en del av mediakrisen? At aviser sliter med å tjene nok ved å gi bort nyheter via nettet gratis.

Dette er hva man kaller i psykologi, belønningssystem. Når vi utfører en oppgave er vi mer villig til å fullføre den og yte vårt beste om belønningen har en verdi for oss. For om belønningen har en verdi vil arbeidet vi utfører automatisk ha en verdi. Så det å tro at journalister vil med stor iver jobbe gratis er ikke bare vrøvl, men skadelig for bransjen.

Føler man seg underbetalt eller utnyttet så ser man ikke helt poenget hvorfor man skal yte sitt beste, eller gjøre jobben. Så jeg tror ikke vi vil lokke frem bedre journalistikk ved å be journalister å jobbe gratis. Og jeg tviler kidsa vil vurdere journalistikk som yrke når de er forventet å jobbe gratis. Spesielt når de heller kan lage sin egen blogg og skrive hva de selv vil uten restriksjoner.

Det vil også være den mest mislykkede reklamen. Ta utdannelse i X og sats på et yrke der du jobber gratis, men blir bare belønnet med mulig berømmelse.

Så klart, dette er jo en gullgruve for publisister. Gratis stoff de kan låne og tjene penger på, mens bloggeren er bare heldig om de får en krone for det de har skrevet. Eneste sikre belønning er kanskje en byline eller bare en sitering.

Er det noe som må fikses først så er det denne myten at om man er skribent eller journalist så jobber man gjerne gratis. Fortsatt har jeg ikke funnet en bank som gir meg penger i utbytte for Likes og antall unike treff på en artikkel jeg slengte opp på denne bloggen.

Når jeg fikk avslag etter avslag på utallige jobbsøknader valgte jeg i 2010 å satse på et yrke jeg alltid har hatt lidenskap for — journalistikk. Men etter snart fire år på skolebenken under mediakrisen, og når journalister selv skryter borgerjournalistikk og det å jobbe gratis opp i skyene er det veldig vanskelig å holde seg motivert.

Jeg var en av de som lo av journalister som gikk fra sitt yrke for å jobbe innom PR. Men med litt vemod føler jeg dette er noe jeg kanskje må vurdere. For om jeg evt en dag klarer å skrive en så god artikkel (her i min blogg) at jeg får flere hundretusen treff på en dag, så vil ikke den statistikken se til at jeg får tak over hodet og mat på bordet.

Det som vil garantere at jeg vil yte mitt beste som journalist er å få betalt for det jeg vil gjøre fulltid. På lik linje med rørleggere, elektrikere og andre yrker der man ler av folk som forventer at man skal gjøre en jobb uten betaling.

For all del. La oss snakke om hva som er innovativt og faglig utvikling. Men da må vi snakke om det på et journalistisk nivå, ta av de rosenrøde brillene og se på teknologi med argusøyne og sunn skepsis.

Vil vi virkelig skape bedre journalistikk ved å se opp til Buzz Feed?

Om vi tror dette, gjør vi ikke samme feil igjen? Tro at vi kan drive en avis på nettet som en vanlig avis. Skal vi tenke nytt for å virkelig være innovative og skape faglig utvikling må vi tenke nytt istedet for å kopiere. For vi har prøvd det å kopiere, når vi kopierte oss selv til nettet, og det gikk så som så.

Om målet er flest Likes, da er nok Buzz Feed perfekt som modell. Men mange Likes betyr ikke at det er god journalistikk.

Uansett valg, der vi håper på profitt, stabilitet og kvalitet, så kan vi ikke ha et ledd i produksjonen som er villig eller oppmuntret til å jobbe gratis. For det er som et godt, gammelt ordtak sier, man får det man betaler for.

De jeg har møtt som har uvillig gjort arbeid uten å få betalt, men gjort det for at de trenger erfaringen, så har de samme historie å fortelle. De gjorde ikke sitt aller beste, for hvorfor skulle de det når de ikke fikk betalt for det, har jeg blitt fortalt om og om igjen.

Når etablerte journalister heier frem Buzz Feed og gratis arbeid er det ikke så underlig at det eksisterer en mediakrise.

NB: Jeg ser så klart ironien at jeg tok tiden til å skrive dette uten å få betalt. Som beviser det Aspaas sier, at vi som har ord som yrke elsker det så mye at vi ofte gjør det gratis. Men vi må ha en balanse. Det kommer til et punkt der man kan ikke forvente at man kan gjøre alt gratis bare for at man har lidenskap for det. At noen setter ser ned og bruker tid til å skape noe gratis burde bare bli sett på som en bonus. Dessverre så forventes det at skribenter og journalister skal se på betaling som en bonus, og gratis arbeid som en selvfølge. Det er ikke faglig utvikling, men faglig tilbakegang.


  1. Når jeg ikke blogger eller er skriver for lokalavisen Westender, bruker jeg tiden på å fullføre en bachelorgrad i journalistikk. 

Noen blir rike og andre eter drit og dør

I boken Generation of Swine finner man en av Hunter S. Thompsons kjente sitar, it’s a strange world. Some get rich and others eat shit and die.

Det kan virke litt brutalt å si noe slikt, men Hunter S. Thompson var ikke den personen som pyntet på sannheten. Det var det som gjorde ham så unik. Ingen kompromiss.

Ærlighet over alt annet.

Boken ble publisert i 1998, men sitatet kan nok betegnes som en evig sannhet. En sannhet som antageligvis ikke vil endre seg de neste årene som kommer.

Vi mennesker er rare sådan. Visse ting endrer vi med glede når vi ser hvor feil noe er, men andre ting klarer vi bare ikke endre. Ikke for at vi ikke vil, men for at vi er for glad i å ta tak i ting med silkehansker.

Når vi forsøker å ta tak i noe så blir det ofte ganske krampaktig, så ender med å tryne med stor blest. Ikke for at vi gjorde noe feil, men for at vi ikke var villig til å gå langt nok.

At folk ender opp som svindlere, og rike sådan, er ikke bare for at de er svin, men for at de vet det fungerer, og at resten vil bare se på uten å løfte en finger.

Vi kan sitte der med all den gode samvittigheten i verden, stryke vårt blodsprengte ego og bedyre at vi i det minste har god samvittighet, men hva spiller det for rolle om det ikke gir fremgang?

Og det er dette som gjør denne mediakrisen så absurd. Noe må gjøres, men lite skjer.

Ellipsen ovenfor representerer ca 510 ord med tekst om hvordan media og lesere har begge trynet i gruset når det kommer til denne krisen som skjer verden over.

Årsaken at jeg unnlater den teksten er for at det er lite hensikt å snakke om det egentlig.

Mediakrisen i Norge er minimal sammenlignet med hva jeg ser her i Australia, men det er samme problem. Istedet for å finne ut hvordan å løse problemet så blir lite gjort.

Journalister blir sparket i alle retninger fordi pressen ser ut til å tro at det er nedskjæringer som er løsningen istedet for å tenke nytt.

For å øke arbeidsledighet har alltid vært en god måte å styrke et lands og et selskaps økonomi … istedet for å ta ett skritt tilbake, få en oversikt av hva som ikke fungerer.

Hunter S. Thompson hadde rett. Dette er en rar verden. Noen blir rike og andre eter drit og dør. Noe vi aksepterer, så lenge det ikke er vi som eter drit. Og må vi eter drit så sier vi til oss selv at det er bare slik det er. Eller så har vi spist så mye dritt at vi ikke vet noe bedre.

For å sitere en annen god journalist, Edward R. Murrow,
Good night,
and good luck.

Snus på helsa løs

I det siste har jeg sett at media i Norge har valgt å starte en sværtekampanje av snus. Greit nok at det er ikke den type produkt som er regnet som en vital del av en sund kost. Men, så er heller ikke alkohol, ha ubeskyttet sex eller kjøre 200 km/t på en motorvei der fartsgrensen er satt till 100 km/t.

Det skal ikke mye alkohol til før man øker risikoen for å få kreft, men vi stigmatiserer ikke de som drikker alkohol i moderate megder eller snakker om å forby det.

Vi adverer mot ubeskyttet sex, men vi har ikke gått så langt at vi vurderer å forby sex mellom ugifte, voksne mennesker.

Blir du tatt i 200 km/t der fartsgrensen er 100 km/t vil du få en klekkelig bot, kanskje også miste lappen. Men igjen så snakker vi ikke om forbud av bil eller å begrense bilens ytelse til maks 100 km/t.

Tar man seg tid så vil man raskt finne en del studier som regelrett sier at, det er en risiko med snus, men at de kan ikke konkret si at svensk snus vil med 100% sikkerhet gi deg kreft.

Til og med svenske Cancerfonden sier selv at snus ikke er sunt, men ettersom de ikke finnes noen enighet i forskningen kan de ikke gå ut med å si at svensk snus kan gi deg kreft.

Det er kanskje ikke så rart at mange er fristet til å si at det var bedre før. Det er nok mye sannhet når de eldre sier at livet var enklere før i dagen. Var du fornøyd med livet, hadde lite å klage på og så ut som helsa var grei nok i dag — vist faen skulle du få nyte litt alkohol og tobakk om du ville.

Det som er sikkert er at vi alle skal dø, så det burde vel få være opp til oss selv om vi skal få nyte litt ekstra i ny og ne.

Elle kanskje vi skal forby alt som har en risiko?
Det kan bli et artig liv.
Leve på ris og vann for å være på den sikre siden.

Eller kanskje ikke, da ris fra visse områder kan ha veldig usunne sporstoffer i seg, og vann kan jo være urent det også.

Kanskje vi skal bare slutte å leve. Stoppe med det vi gjør her og nå, og sulte ihjel for å være på den sikre siden. Alt rundt oss vil jo drepe oss sakte men sikkert uansett, så hvorfor ikke bli ferdig med det nå enn å vente en hel livstid med denne uvissheten.

Kanskje vi skal først forby disse idiotene som heletiden skal syte om hvor usunt alt er?

Faen heller! Nå trenger jeg en solid dose med nikotin fra nydelig svensk snus, importert på egenhånd til Australia.

Journalistikk er ikke et yrke

Et godt gammelt uttrykk sier at en skal høre mye rart før ørene faller av. Og tar en seg en tur på nettet så vil en høre mye rart.

Jeg oppdaget i min Twitterstrøm at noen siterte fra en tale gitt av Wikimedias administrerende direktør Sue Gardner.

Journalism isn’t a profession; we thought that for 20-30 years, but it’s a historical blip.

Jeg valgte så å dele min mening om dette og fikk svar tilbake fra Sue Gardner selv, der hun mente at hun bommet bare med nesten 200 år, når det gjelder journalismens historie. Selv syntes hun at det var bare en liten overdrivelse.

Jeg sendte ut enda en tweet til alle mine følgere.

Admin. Dir. i Wikimedia påstår at journalistikk ikke er et yrke, uten å gi en god forklaring. Veldig skuffende holdning.

Norsk Journalistlag valgte å gi sin mening.

Hm – lurer på hva våre nesten 10 000 medlemmer tjener lønna si på da

Det mest skremmende er jo at Sue Gardner har tidligere jobbet som journalist hos CBC i Kanada, så en vil jo forvente at noen med slik yrkeserfaring vil ha god trening å i bruke ord i deres rette betydning – og respekt for sine tidligere kollegaer.

En kan jo forstå hvorfor Wikipedia ikke har så høy standard som man skulle ønske, når en eksjournalist ikke har noen som helst kunnskap om sitt tidlige yrkes historie. Spesielt når denne personen, som er ansvarlig for driften, kan lett finne det på websiden hun er ansvarlig for.

Jeg spurte Sue Gardner via Twitter hva journalistikk virkelig er, ettersom hun mener selv at det ikke er et yrke.

Ingen respons.

Svenske kommunister tvinger frem 90% skatt

Det sies at en skal høre mye før øra faller av. Og til tider så er det noe jeg skulle ønske skjedde snart, spesielt på tanke hva jeg hører fra folk i Australia.

Det er utrolig mye rart en får høre som utlending i Australia.

– Det er vel bare snø der du kommer fra?

– Blir det varmere enn 20 varmegrader i Norge?

– Hva!? Bor det ikke fler folk i hovedstaden deres?

Jeg kan nok lage en liste med rare myter om Europa, og spesielt Norden. En slik liste vil nok ta noen timer å lage. Tid jeg ikke kan avse akkurat nå.

Det sprøeste så langt er vel når en akademiker klarte å påstå at en tid tilbake at Sverige hadde 90% skatt for alle, uten å belyse at en skulle ha en ganske så stor inntekt for å nå et slik skattenivå. Og ganske elegant unngå at det eksisterte andre skattenivåer. Denne akademikeren la også til at velferden i Sverige var ganske bra på denne tiden og at velferd skaper lathet.

Det er nå jeg kanskje burde belyse at Australias økonomi er liberaldemokratisk. Med andre ord, de er litt mer over på høyresiden enn hva man er i Norden. Mange her tror at så fort man ramler over streken mot venstre siden så er man kommunist. Sosialist, marxist eller venstre, det spiller ingen rolle, du er kommunist av værste sort som vil at staten skal eie alt og alle skal skattes opp i skyene.

Selv har jeg familie i Sverige og jeg har bodd der, så med andre ord, føler jeg personlig at jeg har litt mer innsikt i det svenske samfunnet enn hva en akademiker på andre siden av kloden har.

På en hyggelig måte så prøvde jeg å forklare at hvordan Sverige ble representert av denne personen var langt fra korrekt. Da ble jeg tilsendt en artikkel av en svensk økonom som skrev veldig varmt om EU medlemskapet og hvordan Sverige har blitt så mye bedre etter at de har begynt å bli mer liberaldemokratisk.

I svar prøvde jeg å påpeke at dette er korrekt, men bare toppen av isberget. Det er ganske kjent at Sverige har til tider angret EU medlemskapet pga nedgang i deres økonomi og at etter 2006 så har økonomien har vært ganske sårbar og ikke så altfor bra.

Og man skal kanskje ikke glemme hvordan velferden i Sverige er helt i bånn. Der det nesten er russiskrullet å bli syk eller arbeidsløs.

Igjen så prøvde jeg på en respektabel måte å fortelle dette, men fikk som kort svar at denne personen som hadde skrevet så varmt om Sveriges skift til liberaløkonomi var ekspert. På en måte hinte til at jeg ikke hadde noe å stille opp med.

Som jeg igjen påpekte at jeg har faktisk bodd i Sverige og har lest nok om landet i både norsk- og svenskmedia.

Denslags idioti møter jeg så altfor mye her at jeg ofte mister lysten totalt å bo her. Så klart, et slikt valg hadde vært så mye enklere om en var singel, men når man ikke er det må man jo respektere sin kjæres ønsker også. Men gang på gang varsler jeg henne om at om jeg får en jobb utenfor Australia så er det bare å pakke sekken.

Eneste som holder meg litt tilbake, og som er grund til at jeg startet å skrive på norsk, er at mine norskkunnskaper er horribel.

Vi nordmenn spøker ofte mellom oss om at noen av oss er en gjeng med nisser eller at man oppfører seg som molboer. Vel, våre egne nisser og molboer kan ofte bli sett på som svært intellektuelle personer sammenliknet med visse australiere.

Neste lørdag jeg nok en god historie å dele med meg om hva jeg har opplevd, hørt eller sett i media her.

Gonzo på norsk

Tanken bak denne bloggen var hovedsaklig å skrive– på norsk –om min erfaring og synsinger vedrørende media her i Australia. Da standarden her er langt i fra hva jeg er vant med i Norge og Sverige. De fleste kommersielle kanaler er ikke langt ifra å være like ille som Fox News. Så det sier nok litt om hvor mye jeg gremmes over å starte min karriere som journalist i et land med en så lav standard i sitt media-landskap.

Noe jeg merker dessverre er også er et problem på universiteter som tilbyr bachelor-grad i journalistikk.

Denne kritiske analysen av hva jeg har opplevd de siste to årene, og fortsetter å oppleve, skulle egentlig starte slutten av denne terminen. Når alle eksamener og essays er klare og forhåpentlig bestått. Men som man ofte erfarer i journalistyrket, så kan ting endre seg ganske så raskt og uventet.

Hva som fikk meg til å haste-starte denne bloggen nå vil jeg skrive om i morgen. I et forsøk med å ha et innlegg i uka, hver lørdag.

En annen årsak for å starte denne bloggen er for å friske opp norsken litt. Etter å ha utvandret fra Norge i 2005 og brukt hovedsaklig engelsk som hovedspråk begynner jeg å merke at jeg er litt rusten. Og motivasjonen der er også at jeg vil heller flytte tilbake til Norge, etter jeg står der med en bachelor-grad i hånden, for å jobbe som journalist der enn her i Australia.

Og grund til hvorfor jeg heller vil ende opp som journalist i Norge enn i Australia vil nok bli ganske tydelig.