yrke

Verdens beste (gratis) jobb

Det er uten tvil større muligheter for journalister å gjøre en god jobb nå enn før. Det er ikke bare lettere å komme i kontakt med kilder, men det er også lettere å beskytte disse kildene (så lenge man tar seg tid til å lære seg om teknologien som er tilgjengelig).

Og det er nok her skoen klemmer litt for pressen i øyeblikket. Det er nesten som at journalister verden over har blitt tatt på sengen. De har sovet de siste tyve årene og plutselig våknet opp til en høyteknologisk fremtid.

Å kalle hva vi går gjennom nå en krise er ikke helt feil. Men at Kathrine Aspaas vil heller kalle det for en faglig utvikling er jeg litt skeptisk til.

Vi må så klart ta tak i mulighetene teknologien har å by på. Men det er det som er litt vanskelig med teknologi. Det som kidsa elsker i dag kan de for alt vi vet hate i morgen.

Fortsatt ser vi på Twitter og blogger som viktige plattformer. Men som en av de eldste i klassen 1 så er det svært rart å være den mest ivrigste bruker av Twitter med egen blogg, når mange av kidsa i klassen ikke engang har Twitter eller aldri hatt en blogg.

En skulle tro det ville vært omvendt. Der disse snørrungene kvitrer hvert tyvende sekund og blogger hver time, mens de forsøker å lære meg hvordan denne teknologien fungerer — jeg er bare midten av tredveåra så det er sagt.

Aspaas har så klart mange gode poeng, men det smaker ganske bittert i munnen når vi blir bedt om å se på Buzz Feed som et av forbildene. En publikasjon som har gjort lister og GIF-bilder populære. Så populære at folk tror det er dette som er fremtidens journalistikk.

Skaperne av Onion News Network står bak Buzz Feed parodien ClickHole. Så det er nok vært å nevne at ikke all parodi er ment som et kompliment. Med slik parodi burde det ringe noen bjeller, at vi må være forsiktig med å bruke Buzz Feed som en mal for fremtidens journalistikk.

Om f.eks Aftenposten blir gjort om til en norsk versjon av Buzz Feed så kan man nok si at det er den siste spikeren i kista for norsk presse — vi er, kan og vet bedre enn som så!

Det verste var å lese hvor mange ganger Aspaas proklamerte, med en positivtone, at det å jobbe gratis er ikke noe å stikke nesen i været for. Om du elsker det du gjør, da gjør du det gjerne gratis, ikke sant?

Hvordan å jobbe gratis skal skape bedre journalistikk klarer jeg dessverre ikke se. Det er rett og slett ulogisk. Kanskje det er det Apple burde satse på, ikke bare gi bort sitt operativsystem gratis, men også sin maskinvare.

Gratis iPhone, iPad og Mac til folket!

Og så var Apple historie året etter.

For å ikke nevne, er ikke dette som er en del av mediakrisen? At aviser sliter med å tjene nok ved å gi bort nyheter via nettet gratis.

Dette er hva man kaller i psykologi, belønningssystem. Når vi utfører en oppgave er vi mer villig til å fullføre den og yte vårt beste om belønningen har en verdi for oss. For om belønningen har en verdi vil arbeidet vi utfører automatisk ha en verdi. Så det å tro at journalister vil med stor iver jobbe gratis er ikke bare vrøvl, men skadelig for bransjen.

Føler man seg underbetalt eller utnyttet så ser man ikke helt poenget hvorfor man skal yte sitt beste, eller gjøre jobben. Så jeg tror ikke vi vil lokke frem bedre journalistikk ved å be journalister å jobbe gratis. Og jeg tviler kidsa vil vurdere journalistikk som yrke når de er forventet å jobbe gratis. Spesielt når de heller kan lage sin egen blogg og skrive hva de selv vil uten restriksjoner.

Det vil også være den mest mislykkede reklamen. Ta utdannelse i X og sats på et yrke der du jobber gratis, men blir bare belønnet med mulig berømmelse.

Så klart, dette er jo en gullgruve for publisister. Gratis stoff de kan låne og tjene penger på, mens bloggeren er bare heldig om de får en krone for det de har skrevet. Eneste sikre belønning er kanskje en byline eller bare en sitering.

Er det noe som må fikses først så er det denne myten at om man er skribent eller journalist så jobber man gjerne gratis. Fortsatt har jeg ikke funnet en bank som gir meg penger i utbytte for Likes og antall unike treff på en artikkel jeg slengte opp på denne bloggen.

Når jeg fikk avslag etter avslag på utallige jobbsøknader valgte jeg i 2010 å satse på et yrke jeg alltid har hatt lidenskap for — journalistikk. Men etter snart fire år på skolebenken under mediakrisen, og når journalister selv skryter borgerjournalistikk og det å jobbe gratis opp i skyene er det veldig vanskelig å holde seg motivert.

Jeg var en av de som lo av journalister som gikk fra sitt yrke for å jobbe innom PR. Men med litt vemod føler jeg dette er noe jeg kanskje må vurdere. For om jeg evt en dag klarer å skrive en så god artikkel (her i min blogg) at jeg får flere hundretusen treff på en dag, så vil ikke den statistikken se til at jeg får tak over hodet og mat på bordet.

Det som vil garantere at jeg vil yte mitt beste som journalist er å få betalt for det jeg vil gjøre fulltid. På lik linje med rørleggere, elektrikere og andre yrker der man ler av folk som forventer at man skal gjøre en jobb uten betaling.

For all del. La oss snakke om hva som er innovativt og faglig utvikling. Men da må vi snakke om det på et journalistisk nivå, ta av de rosenrøde brillene og se på teknologi med argusøyne og sunn skepsis.

Vil vi virkelig skape bedre journalistikk ved å se opp til Buzz Feed?

Om vi tror dette, gjør vi ikke samme feil igjen? Tro at vi kan drive en avis på nettet som en vanlig avis. Skal vi tenke nytt for å virkelig være innovative og skape faglig utvikling må vi tenke nytt istedet for å kopiere. For vi har prøvd det å kopiere, når vi kopierte oss selv til nettet, og det gikk så som så.

Om målet er flest Likes, da er nok Buzz Feed perfekt som modell. Men mange Likes betyr ikke at det er god journalistikk.

Uansett valg, der vi håper på profitt, stabilitet og kvalitet, så kan vi ikke ha et ledd i produksjonen som er villig eller oppmuntret til å jobbe gratis. For det er som et godt, gammelt ordtak sier, man får det man betaler for.

De jeg har møtt som har uvillig gjort arbeid uten å få betalt, men gjort det for at de trenger erfaringen, så har de samme historie å fortelle. De gjorde ikke sitt aller beste, for hvorfor skulle de det når de ikke fikk betalt for det, har jeg blitt fortalt om og om igjen.

Når etablerte journalister heier frem Buzz Feed og gratis arbeid er det ikke så underlig at det eksisterer en mediakrise.

NB: Jeg ser så klart ironien at jeg tok tiden til å skrive dette uten å få betalt. Som beviser det Aspaas sier, at vi som har ord som yrke elsker det så mye at vi ofte gjør det gratis. Men vi må ha en balanse. Det kommer til et punkt der man kan ikke forvente at man kan gjøre alt gratis bare for at man har lidenskap for det. At noen setter ser ned og bruker tid til å skape noe gratis burde bare bli sett på som en bonus. Dessverre så forventes det at skribenter og journalister skal se på betaling som en bonus, og gratis arbeid som en selvfølge. Det er ikke faglig utvikling, men faglig tilbakegang.


  1. Når jeg ikke blogger eller er skriver for lokalavisen Westender, bruker jeg tiden på å fullføre en bachelorgrad i journalistikk. 
Advertisements

Alle er ikke journalister

En aktivist og blogger, Alexa O’Brien, fra USA skrev om Bradley Mannings rettssak ved å være tilstede under rettsaken. Publiserte dette på sin blogg, noe NYT snappet opp og brukte som kilde. Det var ikke noe problem, helt til NYT valgte å kalle Alexa for aktivist. Hun sendte et ganske bittert brev der hun krevde å bli referert til som journalist.

Og siden det har det gått en ganske het debatt, hovedsaklig i USA, over hva journalistikk er og hvem som virkelig er en journalist. Så langt ser det ut som at så lenge det du gjør ser ut som journalistikk så er du en journalist. Og for å gjøre det enda verre så burde alle som ser seg selv som journalister få lov til å kalle seg for det.

Ja, for all del. La oss bruke denne logikken, for det vi ikke trenger er en klar og tydelig definisjon av hva journalistikk er og hvem som er journalist, ikke sant?

Dette minner meg litt om når Sue Gardner fra Wikimedia klarte å si at journalistikk ikke er et yrke og at journalistikk har bare eksistert de siste 30 årene.

Det er ille nok at journalister ofte blir kritisert for arbeidet de gjør, enten når de er for grundig eller ikke grundig nok. Nå må vi også kjempe for å bli tatt seriøst for at noen bedrevitere fra USA mener at alle burde kunne kalle seg for journalister — og at journalistikk ikke er et yrke.

Denne fadesen minner meg litt om diskusjonen som ble startet når en Vær Varsom Plakat for bloggere ble foreslått en tid tilbake. Der norske bloggere ikke så seg selv som journalister, så derfor trengte de ikke noen retningslinjer for hvordan de opptrer. Noe de fortjener kudos for nå. At de er villig til å se bloggere som bloggere og journalister som journalister. I motsetning til USA der det ser ut til å være en trang for bloggere å ville bli sett på som journalister.

En skulle kanskje ønske av og til at bloggere opererte under en Vær Varsom Plakat, men på den andre siden er det langt viktigere at vi visert respekt for vært yrke.

Journalist er kanskje ikke en tittel som er beskyttet på lik linje som elektriker. Frisør er heller ikke en tittel som er beskyttet, men jeg vet ikke om mange som vil kalle kameraten sin for frisør bare for dem kan håndtere en barbermaskin. Det er mer vanlig å fortelle denne kameraten at han burde vurdere å bli frisør, samme som at en veldig dyktig blogger vil bli fortalt at han/hun burde vurdere et yrke innom journalistikk.

Så jeg håper inderlig ikke denne diskusjonen, som hovedsaklig foregår i USA, smitter over til Norge.

At jeg er medlem av Norsk Journalistlag, har et pressekort fra IFJ (utsett av NJ) og har jobbet som journalist siden 2010 burde ha en slags verdi. En verdi styrket av at jeg kan kalle meg for journalist. En verdi som kan lett bli svekket om hvem som helst skal kunne kalle seg for journalist.

På lik linje med at du er ikke en elektriker bare for at du vet hvordan du kan koble sammen to ledninger ved hjelp av en sukkerbit — noe jeg tror de fleste sertifiserte elektriker er svært enig i.

Jeg begynte min karriere som journalist i 2010 ved å ha min egen spalte i en lokalavis. Men i starten refererte jeg til meg selv som spaltist. Det var ikke før jeg hadde opparbeidet erfaring at jeg også kalte meg for journalist. En yrkestittel er noe man også blir fortjent.

Journalistikk er ikke et yrke

Et godt gammelt uttrykk sier at en skal høre mye rart før ørene faller av. Og tar en seg en tur på nettet så vil en høre mye rart.

Jeg oppdaget i min Twitterstrøm at noen siterte fra en tale gitt av Wikimedias administrerende direktør Sue Gardner.

Journalism isn’t a profession; we thought that for 20-30 years, but it’s a historical blip.

Jeg valgte så å dele min mening om dette og fikk svar tilbake fra Sue Gardner selv, der hun mente at hun bommet bare med nesten 200 år, når det gjelder journalismens historie. Selv syntes hun at det var bare en liten overdrivelse.

Jeg sendte ut enda en tweet til alle mine følgere.

Admin. Dir. i Wikimedia påstår at journalistikk ikke er et yrke, uten å gi en god forklaring. Veldig skuffende holdning.

Norsk Journalistlag valgte å gi sin mening.

Hm – lurer på hva våre nesten 10 000 medlemmer tjener lønna si på da

Det mest skremmende er jo at Sue Gardner har tidligere jobbet som journalist hos CBC i Kanada, så en vil jo forvente at noen med slik yrkeserfaring vil ha god trening å i bruke ord i deres rette betydning – og respekt for sine tidligere kollegaer.

En kan jo forstå hvorfor Wikipedia ikke har så høy standard som man skulle ønske, når en eksjournalist ikke har noen som helst kunnskap om sitt tidlige yrkes historie. Spesielt når denne personen, som er ansvarlig for driften, kan lett finne det på websiden hun er ansvarlig for.

Jeg spurte Sue Gardner via Twitter hva journalistikk virkelig er, ettersom hun mener selv at det ikke er et yrke.

Ingen respons.